Flattråkket, men oppreist

Før selve innlegget starter bare en liten avklaring, det er fortsatt pause-modus for min del. Kjente bare for å sortere ut litt av hva som svever rundt av tanker i toppen. Siden jeg «tenker best med fingrene» (skrive-tenker kan det kanskje også kalles?) passet det seg å prøve å formulere tankene slik at det passet å poste her også. Takk for all omsorg dere har vist!

Jeg sitter og vet ikke ut eller inn. Hodet og kroppen vil ikke hva jeg vil, de vil bare ikke samarbeide med kreativitet, pågangsmot og gjørelyst. Disse fantastiske tingene som bare trekker seg stille tilbake og pakker seg inn i dempende bomullstepper og stuer seg selv bort i innerste hjørne av skapet. Det er bare ikke rom for å gjøre når det er er mer enn nok bare å være.

Tankene vil ikke samle seg og de vil ikke fullføre sin bane. Etter første runde skriker de så høyt at poenget i andre runde forsvinner i ståket. Det er ikke rom til å filosofere over livet og dets berg- og dalbaner, det er ikke kapasitet til å løse verdensproblemer eller små hverdagsoppgaver. Hodet og tankene lever i en ikke-tilstand der de er greie å ha med å gjøre så lenge de ikke brukes. Hodet er selvsagt ikke helt unyttig siden det delvis kan brukes til pynt på toppen av en kropp, men hva gjør man med tanker som kortslutter i første sving? Nytter jo ikke med overspenningsvern heller da…

Det forunderlige er at selv om jeg er flattråkket i kropp og tanker, så føler jeg at jeg står oppreist og rak. Dette er bare en dal i livet, dette er bare en hump i veien, det vil komme andre tider etter denne. Om motgang ikke alltid er behagelig, om usikkerhet kan være urovekkende, er det likevel godt å vite at det er annet i vente. Så hvorfor skal denne tiden få suge ut den glede og energi jeg tross alt har? Hvorfor skal krefter brukes på irritasjon og savn i stede for å glede seg over hva man har og kan? Hvorfor ikke velge at selv om livet tvinger meg i kne, kan jeg velge å stå oppreist inni meg. Jeg kan velge å være positiv, jeg kan velge å gi den lille dråpen overskudd jeg har, jeg kan velge å glede meg over å hvertfall klare det mest nødvendige, jeg kan velge å være den beste mamma jeg klarer i en prøvsom tid, jeg kan velge å trøste og tørke tårer for hundrede gang på et par uker, jeg kan velge å overhøre den frekke kommentaren og heller gi et smil og en oppmuntring, jeg kan velge at det gode skal få vinne fram og at uansett hva som skjer, så skal jeg gi hver dag mitt beste. Så, om jeg egentlig føler meg ganske så flattrøkka, så er jeg likevel ganske oppreist.

De siste ukene har blitt alt annet enn hva jeg og guttene trodde. Egentlig er vi inne i årets største fest-periode da guttene har bursdag med 22 dagers mellomrom. Vi har hatt ett par familiselskap og vi skal ha en klassebursdag neste uke. Den andre er utsatt på ubestemt tid da eldsten nå har vært hjemme i to uker og fortsatt ikke er bedre. Hva som feiler han vet vi ikke helt, men skole har vært uaktuelt til nå. Kanskje bedrer det seg de neste dagene? Kanskje ikke? Vi har hvertfall kontakt med lege og har en plan for eventuell videre utredning. Hva morgendagen bringer vet jeg ikke, for den saks skyld vet jeg ikke hva natta heller bringer. Men… jeg velger å ta hva som kommer når det kommer og siden jeg ikke vet hva jeg kan forberede for morgendagen lar jeg det være med det. Jeg orker ikke styre og streve, det bare tapper krefter. Jeg velger å være tilstede når jeg makter og prøver å hvile litt mellom slagene. Jeg er takknemlig for den ro og fred jeg får jeg kjenne på og merker Gud er tilstede og gir styrke for hver dag og utfordring. Gud er en Gud som er med i stort og smått og som oppmuntrer og veileder underveis. Om jeg er ‘alene’ her i verden, så er jeg ikke alene i hverdagen. Takk Gud for hans store nåde og trofasthet! Bibelen sier at alt makter vi i ham som gjør oss sterk, og jeg ikke bare tror, men vet, at det er derfor  jeg kan stå oppreist selv om jeg er ganske flat-trøkka.