Forunderlige, gode Gud

Bloggpause for meg er at jeg ikke må skrive og at jeg ikke må svare innen rimelig tid. Det er frihet til å skrive som ordene former seg og å ikke korrekturlese, det er frihet til å være her når jeg føler for å skrive noe. Så der er min forklaring på at det nå og da kommer et lite innlegg som om jeg har erklært at jeg har bloggpause. For skrive gjør jeg uansett, jeg slipper bare å vri hodet og tankene for å finne rette formuleringer og fjerne de stadige skrivefeil som dukker opp i slike tider.

Forunderlige, gode Gud kalte jeg dette og det er slik jeg har tenkt og kjent det i dag. I går var jeg på beina og stelte selskap med 13 livlige gutter. Minsten ble 8 og det skal jo feires! Vi hadde familieselskap for ei god uke siden og nå var det klasse-bursdag som skulle til pers.

La oss begynne med dagen før dagen, søndag. Da jeg våknet og kikket ut hadde jeg mest lyst å grine. Jeg hadde sovet dårlig fordi jeg hadde brukt kroppen for mye dagen før, og jeg kjente at det var ikke noe å gå på nå heller. Og hva ser jeg- jo enda mer snø… tror det ble nesten halvmeteren på to døgn og det passet meg dårlig. Jeg velger å ikke tenke mer og sier Gud hjelp. Etter kaffekoppen er det bare å sette i gang. Etter som dagen går er det mat som forberedes og kake som lages. Jeg må også ut en liten tur og det er når jeg kommer inn døra der jeg merker hvor dårlig stelt det egentlig er med meg. Jeg sliter med å få av meg skoene fordi det er utrolig langt ned, og tungt å komme seg opp var det også… Hjelpes, hvordan skal morgendagen gå? Gud, du har lovet styrke etter som dagen er, tenker jeg og velger å ikke tenke mer over det hele. Jeg gjør hva jeg orker og resten får være.

Mandag kommer etter ei lang kort natt. Det innebærer minimalt med søvn fordi jeg har presset kroppen for mye dagene forut (men lite praktisk å fjerne en halvmeter snø med hårføner). Jeg får ikke sove lenger og velger at det er bare å stå opp og komme igang. Det rare er at det er ikke all verden tungt og vondt i kroppen. Forberedelser går litt tregt, men det går. Og hodet er faktisk litt på plass. Jeg ber en bønn om at det varer dagen ut og det gjør det. Selskapet blir ståk og styr og leven, men styres for det meste med jernhånd av mor i huset. Det tillates ikke slinger i valsen og selv om de settes på plass er kommentarer som at dette var en kjekk bursdag gjennomgangstone. Vi har avtalt spesielle ting vi skal gjøre og de kjøres strengt igjennom for at det ikke skal ta helt avgårde. En av tøffingene mente jeg at jeg hadde nubbesjanse mot den gjengen som skulle komme, for jeg var jo forfatter, og forfattere ville ikke klare å holde styr på de gutta. Han tok feil 😉 Når huset er tomt sitter to slitne gutter foran TV’n og ser litt film mens jeg og svigerinna mi (som hjalp under selskapet) rydder og støvsuger. Resten av kvelden går også greit og jeg får ikke smellen i kroppen som jeg var forberedt kunne komme etter leggetid. Får til og med laget nye invitasjoner, for til fredag skal vi til pers igjen med den klasse-bursdagen vi måtte utsette da eldsten ble dårlig. Men jeg fikk en dårlig natt…

Og i dag er det igjen langt ned til gulvet, det er vondt og tungt å gå de få trappetrinnene vi har på utsida, det er igjen ikke mulig å tenke to tanker på en gang, det er igjen en ikke helt god dag. Men sånn egentlig, hva gjør det? Jeg lager avtale med guttene om null besøk inne i dag siden vi hadde selskap i går og de innretter seg. Det blir noen timer ute i stede. Litt hopping fra verandaen og for den modigste var det også salto fra verandaen (ned i den digre snøhaugen jeg hadde skuffet opp hvis dere skulle lure fælt nå). De koser seg både ute og inne. På kvelden får jeg flotte tegninger, varme klemmer, gylne øyeblikk med dem og vi leser et kapittel i boka vi holder på med. Mor er ikke i form, men de forstår og viser omsorg og hensyn.

Forunderlige, gode Gud. Ved kveldsmat fortalte jeg eldsten om at det står som din dag er skal din styrke være. Jeg sa søndag var dårlig, bursdagen gikk bra og i dag var jeg dårlig igjen. «Men det var jo i går du trengte det», sier tiåringen. Akkurat hva jeg tenkte også, tenker jeg men sier, «det var jo det» med et smil.

Forunderlige gode Gud. Jeg kunne lurt meg grønn på hvorfor jeg ikke kan ha den samme styrke hver dag, men da hadde jeg jo ikke opplevd disse herlige og gode stundene, de dagene og timene der man ser at det er virkelig akkurat som det står.

«Som dine dager er, SKAL din styrke være!»
(5. Mos. 33:25b)