Og jeg som trodde du brydde deg…

Dette er første innlegg i en serie med hovedtittel Ikke forbli en såret kristen. Når alle innlegg er skrevet ferdig og postet vil de bli samlet og lagt ut under siden bloggserier og samlinger som du ser i toppen.

Jeg ble ganske overrasket over at det ikke bare var det vanlige smilet og «hei» jeg fikk, hun stoppet faktisk opp der mellom hylleradene i butikken og begynte å snakke med meg! Jeg var gledelig overrasket og svarte vennlig på et par spørsmål før jeg kjente at noe ikke var helt riktig. Jeg klarte ikke å sette fingeren på det, men jeg merket at selv om hun spurte, så var det likevel en avstand mellom oss. Hun spør om meg, mine og mitt noen minutter og sier også at det er spennende med adventskalenderprosjektet jeg skrev manus til.

Hva som var «feil» oppdager jeg plutselig når hun sier: «Det er så trist med xxx. Hvordan har h*n det egentlig?» Da merket jeg plutselig at nå ble en ekte omsorg uttrykt, noe det ikke var da hun spurte meg om hvordan jeg hadde det. Jeg svarte med noen linjer, prøver å ikke si mer enn nødvendig og hva som er kjent for flere. Vi avslutter etter kort tid og går hver vår vei for å fortsette handlingen.

Senere den kvelden og i dagene som følger blir jeg minnet om opplevelsen. Den var ikke god. Jeg gledet meg over at noen endelig så ut til å bry seg nok til å ta tid til meg, men så viser det seg (igjen) at det var ikke meg det gjaldt i det hele tatt. Jeg ble (igjen) bare stoppet pga mitt kjennskap til noen andre. Hadde det vært en engangshendelse hadde det ikke brydd meg, men jeg har opplevd dette flere ganger dette året. Mennesker som later som om de bryr seg, men som egentlig vil snakke med meg utav omsorg for et menneske jeg kjenner. Det gjør vondt, for det er mennesker jeg har kjent i 10-20 år som gjør dette. Og det kommer på toppen av mye annet ugreit jeg har opplevd i kristen sammenheng og fra kristne mennesker. Tragisk nok, sett med en Jesus-etterfølgers øyne, er det fra ufrelste jeg det siste tiåret har fått mest støtte, omsorg og hjelp. Det har vært nydelige unntak blant kristne, men det har også vært mye av de ting som absolutt ikke skal være blant oss troende.

Jeg skal være helt ærlige om dette. Det er vondt, det er sårt og det trigger motstanden i meg. Hvorfor skal jeg fortsette å holde meg trofast til broderfellesskapet når dette er hva jeg i hovedsak møter? Hvorfor skal jeg fortsette å være «god» når andre oppfører seg slikt? Tror de ikke at jeg vet at de sprer løgn om meg og at de snakker ned om meg? Tror de ikke at jeg merker at de ikke bryr seg på ordentlig? Tror de ikke at jeg vet at de er ute etter å ramme meg med falske rykter og meninger? Hvorfor skal jeg måtte være den som vender kinnet til og svarer tilbake med mildhet og nåde? Hvorfor?

Fortsettelsen kommer snart.