Jeg visste det kunne komme, så jeg var forberedt, selv om jeg håpet jeg slapp unna denne gangen… Jeg snakker om «baksmellen» som vanligvis følger perioder der jeg ikke har kunnet organisere avtaler som det passer meg og ME-kroppen min. Og nå er det stopp. Stopp i kropp og stopp i hodet.
Å leve med den overhengende faren for baksmeller er en vanlig ting for de som sliter med ME og andre kroniske sykdommer og plager. Vi vet aldri helt når ulven kommer hoppendes fram fra skyggene og prøver å svelge oss. Vi vet at han alltid lusker rundt der inne mellom alle avtale- og må-gjøre-oppgave-trærne, men vi håper jo alltids på at den aldri vil gå til angrep, men det gjør den, innimellom. Som nå.
Stopp. Nesten helt stopp. Jeg har vært så takknemlig for en ting de siste par ukene- at jeg denne gangen har kunnet ta litt inn, selv om jeg ikke får noe ut. Jeg kan faktisk lese litt og det har jeg prioritert, men å kunne bearbeide hva jeg tar inn og svare tilbake eller skrive selv, det har vært bortimot umulig. Det tok meg f.eks. 3 uker å få skrevet et brev til fastlegen, det var bare ikke hode til å få ned ordene jeg visste måtte stå på arket.
Det er så lett å tenke at jeg må gjøre det nøvendige og at resten får være, og at dette er bra nok. Men jeg tatt meg selv i dette mange ganger de siste ukene og minnet meg selv om at: «Cecilie, midt oppi alt det nødvendige, ikke glem det viktigste».
Midt oppi matlaging og huslige oppgaver, oppi lekser og stell, ikke glem å le sammen, ikke glem å tøys og tull sammen. Oppi alt det nødvendige, ikke glem det viktigste, å være sammen og dele livets stunder sammen.
Jeg er blitt minnet om Marta og Maria mange ganger. Marta som styrer og steller og skal ha alt i orden og Maria som velger bort det nødvendige og setter seg med Jesu føtter for det viktigste, fellesskapet. Jeg har minnet meg selv om dette, oppi det nødvendige, ikke glem det viktigste.
Og det gjelder på alle livets områder, i forhold til Gud, i forhold til guttene mine og i forhold til alt annet. Det nødvendige er viktig, men vi må ikke la gjøremål hele tiden gå foran det viktigste, fellesskap og delt liv med de vi har kjær.
Jeg har ikke alltid klart det, noen dager har til og med det mest nødvendige vært for mye og jeg har vært litt sur og grinete, men det er også dager der jeg har hatt bitte litt krefter og valgt å orke, og da har vi ledd og tøyset sammen, vi har tatt overraskelsestur på kafè og vi har vært oss oppi en, for meg, tung hverdag. De glitrende øynene og de varme smilene og klemmene man får tilbake, de viser med all tydelighet at dette var riktig og viktigst.
Så jeg avslutter med en påminnelse og oppfordring til både deg og meg,
midt oppi alt det nødvendige, ikke glem det viktigste, fellesskapet med de vi har kjær.
med Gud i hverdagen 
Innom med en kjempeklem – og for å si at du er i mine tanker… ❤
Jeg har bedt for deg, og det var veldig godt å se at du er tilbake! 🙂
Må Gud gi deg en velsignet god helg!
Takk at du deler!
Ein varm, men litt haustvåt klem er sendt
PS: slepp å dusje inne når ein kan gjere det ute 😉
Jeg blir alltid grinete når andre bra mennesker blir plaget. Har selv plaget av psykiske sykdommer i flere år, og man mister full konroll. Heldigvis så har jeg hatt en stor Far i himmelen ved sin nåde som har fått meg ut av alt sammen. Mitt hjerte og bønn er at flere kan få erfare korsets kraft og få nåde til å leve ett liv hvor man selv råder over følelsene og tankene sine. Det er derfor Jesus kom, og det er derfor så mange sto utenfor døren hans, fordi de ville ha hjelp. Folk kunne ikke komme forbi, og de som var desperate måtte ty til kreativitet som å ødelegge taket på huset for å få den syke ned. Og Jesus gledet seg over deres tro og målbevissthet.
Det finnes også en tid hvor også Jesus vill banke på din dør Cecilie og si: «Kom her, så vill jeg sette deg i frihet!» Og da skal det gå som kalven som blir sluppet ut av fjøset etter en lang vinter: Hoppende og yr glede!
Tenkte på dette bibelverset : » Det folk som satt i mørke,
har sett et stort lys.
Over dem som bor i dødens land og skygge,
har lyset gått opp.» Matt 4:16
og «Da det ble kveld, brakte folk til ham mange som var besatt av onde ånder. Han drev åndene ut med et ord, og helbredet alle som var syke. Slik skulle det bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja:
Han tok bort våre plager
og bar våre sykdommer. » Matt 8
Herren har kalt deg til å vitne om din sjels frihet og mange skal undre seg og mange med din sykdom skal fatte håp. Og ikke nok med det: Han skal salve deg med en salvelse som vill lege de som er utsatt for sånne type sykdommer for så å sette de i frihet. Dette ligger Herren på hjerte:
«Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham» Joh 9.
Guds store gjerninger skal bli åpenbart på deg, fordi det er det Han har ment fra tidenes begynnelse. Du skal være med å bringe håp og tro inn i den verden hvor alt håp er blåst ut.
Takk og godnatt fine du. Å porsjonere krefter er ei kunstform som er vanskelig,då det nett er slik du beskriv, at ein ikkje alltid kan styre sin kvardag og oppgåver som fylgjer med ved å vere i livet, saman med andre.
Sov Godt !
Marieklem