Å feire hverdagen

Onsdags kveld ringte jeg til minstegutten for å høre hvordan dagens fotballkamp hadde gått. Jeg får først resultatet, de vant 3-5, og så får jeg spørsmålet: «Vet du hvem som skorte»? Selvsagt gjorde jeg ikke det og får svar at den skorte 3, den skorte 1 og så skorte jeg 1 kommer det med stor entusiasme. «Skorte du?» kom det fra meg, med påfølgende spørsmål: «og det ble godkjent»? Jo det ble, og jeg for fortalt av en ivrig og glad gutt hvordan det hele skjedde. For de som lurer på hvorfor jeg reagerte slik, guttungen er keeper. Så vi snakker litt og så sier jeg at jeg ser dem i morgen og at det er middag kl 15. «Jeg tenkte å ha lapskaus» sier jeg. Da kommer det: «Mamma, kan vi ikke ha taco»? spør guttungen, og så følger det en lur en (jeg kunne nesten se glimtet i øynene,  «Jeg skoret jo ett mål og vi må jo feire det». Jeg svarer greit det.

Når vi sitter og skal til å spise så får vi fortalt enda en gang hvorfor vi har det og ikke lapskaus til middag. Det er kjekt å se guttungen fortelle glad og stolt hvordan det hele hadde gått til. FOR en flott mulighet vi fikk til å glede oss enda en gang sammen med ham der og da! Å feire at keeperen skorer et supermål, det er da bare på sin plass!

Senere på dagen snakker jeg med eldsten om hva han vil ha å spise og til dessert på mandag, «du har jo halvtårsbursdag i helga og det skal vi jo feire» svarer jeg når han lurer på hvorfor jeg spør. Ja, det hadde han jo og jeg får menyen. Her i huset feirer vi også at guttene er blitt ett halvt år eldre, det er ikke nødvendig, men en gyllen mulighet til å feire den enkelte gutt litt ekstra. Selv om vi ikke gjør mye ut av det, så blir det en spesiell dag for den det gjelder. Så er det jo ikke så mange som gjør slikt, og det gjør alt litt ekstra stas.

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal. 90:12)

Ofte lar vi hverdagen gå forbi uten at vi merker alle de store tingene som skjer. Å skore ett mål er ikke stort i verdenssammenheng, men for en niårig gammel keeperspire er det stort, så hvorfor ikke gi det litt ekstra oppmerksomhet? Å være oppmerksom på det gode og viktige som skjer i livene til de rundt oss, og å gi et lite bevis på at vi har sett det, kan gjøre mer enn hva vi tenker. Vi trenger ikke å gjøre så mye ut av det, men tenk hvor godt å komme hjem til et kort der det står «Jeg er stolt av deg»! den dagen man har fullført en oppgave man grudde seg litt til. Tenk å godt at noen så at man gjorde sitt beste, og sier det, selv når resultatet ikke var det beste! Tenk hvor kjekt å høre få en liten oppmerksomhet bare fordi noen er glad i oss! Det er de tingene jeg tenker på når jeg tenker på å feire hverdagen. At de vanlige og naturlige hendelser får fokus innimellom, ikke fordi ‘belønningen’ er selve poenget, men fordi vi gjør litt ekstra for å vise at vi bryr oss om noen, at vi er stolte av dem, at vi ser dem.

Samtidig er hverdagen fylt av mange gode, små ting. Under en samtale i sommer sa jeg: «Klarer man å glede seg over de små ting, har man mye å glede seg over». Jeg hadde tilfeldigvis kommet i prat med ei dame som viste seg å ha kronisk sykdom selv og også ha barn med diagnoser, vi hadde litt til felles kan man si. Vi pratet om mangt og mye og det var godt å snakke med noen som forstod uten av jeg måtte forklare hva jeg mente, og det samme sa hun. Det var mot slutten av denne samtalen jeg avsluttet med linjen jeg nevnte.

Så mye godt det er runt oss. Et uventet smil, solen som titter gjennom regntunge skyer, barn som hyler av latter, voksne som tar tid til å snakke, blomstene som sprer farge, en uventet oppmuntring eller klapp på skulderen, stjernene som skinner og minner oss om at det er alltid håp, selv i mørkeste natten. Så mye å glede seg over, så mye å være takknemlig for, så mye- hvis vi velger å stoppe opp og verdsette hva vi ser og hva som skjer i våre liv.

Herre, du har gledet meg med ditt verk,  jeg jubler over det dine hender har gjort. (Sal. 92:5)

Jeg vil med dette få ønske alle en fantastisk god helg, må du oppleve stunder der alt kjennes godt ut og må du finne styrke og nåde til å stå igjennom de tunge stundene. Om du ikke helt ser det og tror det selv, vit at du er uendelig dyrebar og fantastisk. Ta godt vare på deg selv og de du har kjær! Og husk å være takknemlig for (og kanskje feire) de små, men akk så store, velsignelser som hverdagen bringer!