Hva lærer vi barna våre om Gud?

Det kom noen spørsmål her en kveld som har fått meg til å tenke på hva vi egentlig lærer barna våre om Gud. Nå henvender jeg meg ikke til dem som ser på kirken og tro som tradisjon eller kultur, men til de som tenker på kristendom som en levende relasjon med Gud.

Vi var på slutten av kveldens lesning da vi kommer inn på det med om å ha Jesus i hjertet. Det kom opp fordi vi snakket om at den ganske uforståelige treenigheten og om at jo, Jesus var menneske, men nå er Han i himmelen og der holder han på å forberede rom til alle sine før han en dag vil komme igjen og hente dem, og da vil han også holde dom. Og så må det forklarers hva slags dom, om vi har tatt imot Jesus som frelser eller ikke og dom over hva vi har gjort og sagt. Guttene snakket litt og en av tingene som ble sagt er at «jeg kan si at mamma trodde!». Da benyttet jeg anledningen til å si at det ville hjulpet lite, min tro hjelper ikke deg, vi må alle bestemme for oss selv. For alle kommer det en dag der de er gamle nok ( i meningen forstandige nok) til å velge selv, og da spør den ene gutten om han er gammel nok. Jeg svarer at det avhenger av om han forstår de tingene som Bibelen sier om synd, om Jesu stedfortredende død og det å akseptere frelsen (med ord han kjenner og forstår). Han tenker og jeg sier ikke mer enn: Kanskje du burde lese litt mer om de tingene?

Litt senere kom det spørsmålet som virkelig bet seg fast hos meg: «Mamma, når jeg hører på slik musikk, viser det at jeg respekterer Gud»? sier minsten der han ligger i senga og hører på rockete lovsangsmusikk. Jeg sier at: «Det betyr hvertfall at du liker slik musikk, men om du respekterer Gud vises i hva du sier og gjør, om du gjør de tingene han har sagt er riktig og godt». Samtalen fortsetter med at han gjør jo det, men hvordan kan vi egentlig vite hva Gud sier?
– Hvis vi kjenner Gud kan vi merke det inni oss akkurat som de gangene du kjenner at du plutselig har lyst å si eller gjøre noe fint for andre, eller når du merker at dette burde du ikke gjøre. Så kan vi lese i Bibelen, for det er Guds ord til oss.
Da lurer gutten på noe, men hvordan kunne alle de folkene som skrev Bibelen vite at det var Gud som sa de tingene?
– Fordi det står at hele Bibelen er innblåst av Gud, eller inspirert av Gud, sier jeg og fortsetter: «Hvis jeg står i et annet rom og snakker til deg, ville du vite det var meg som sa noe?»
Han kikker på meg og selvsagt ville han vite det.
Jeg sier at du kjenner stemmen min fordi du har kjent meg lenge, og slik var det med de menneskene som skrev Bibelen også. De hadde levd med Gud lenge og de hadde blitt godt kjent med ham, derfor kjente de igjen hans stemme.

Jeg ble litt «tatt på senga» av alle de spørsmålene som kom den kvelden, de kommer liksom de kveldene jeg har tenkt at «nei, nå har dere tullet for mye, så nå er det god natt og nok med det», men man kan ikke la disse sjansene gå forbi. Vi trenger å snakke med barna når de er åpne og mottakelige for å høre og vi må ikke sette prinsipp foran nåde. Det hadde vært lett å overse en mulighet jeg ofte ber kun fordi jeg skulle stå på mitt.

Og nettopp den typen spørsmål de stilte var hva som fikk meg til å tenke, hva lærer vi egentlig barna våre om Gud? Lærer vi dem bare en koselig historie her og der og at Jesus elsker alle og alt er greit fordi vi er trygge hos Gud? Eller lærer vi dem om hvordan tro kan leves ut i en noen ganger vanskelig og tung hverdag? Lærer vi dem de ting de trenger å vite når stormen setter inn eller lærer vi dem bare om hva de trenger på solskinnsdager? For, barna våre vil vokse til og oppleve at livet ikke er rettferdig, enkelt eller godtfølendes, de vil bli utfordret til å tro og på sin tro. Har vi lært dem hva de trenger å vite når spørsmålene og tvilen kommer? Når uro og vondt kommer? Har vi forberedt dem til å kunne tro i det ordentlige livet og ikke bare i det glansbildelivet vi ønsker for dem…

Og det burde ta oss videre til oss selv; Lever vi ut vår tro på en slik måte at våre barn forstår at livet kretser om Gud og Hans vilje og at uansett hva vi møter er Gud med oss og vil hjelpe oss? Tar vi barna med i bønn når det er avgjørelser som må tas? Hjelper vi barna å lære å be også om hjelp til å leve gode liv og ikke bare nevne en ønskeliste for Herren? Lærer vi barna hva Bibelen sier om å leve gode og hellige liv, at det noen ganger ikke er lett fordi om det er rett? Er våre liv eksempler/forbilder på å leve i tro som oppmuntrer barna til selv å søke Herren?

Jeg ber ofte om mulighet til å gi barna ord og opplæring som er i samsvar med Guds ord og hjerte, men like viktig som at jeg lærer dem dette (om ikke viktigere) er det at jeg selv lever det synlig ut. Er vi gode rollemodeller for barna våre når det gjelder personlig tro og det å leve med Gud i hverdagen? Og har du ikke egne barn i rett alder, så tenk spørsmålene utfra de barn du jevnlig er i kontajt med som tante/-onkelbarn, barnebarn, venners barn eller andre.

*****

Blogganbefaling:
Mange vil kjenne igjen Tore fra kommentarfeltet på denne bloggen, for ei tid tilbake startet han egen blogg og jeg anbefaler å ta noen turer innom der. Gi ham gjerne et pip om at du har vært der, det er oppmuntring som betyr mye. Du finner bloggen hans «Profetiske hendelser» -> HER

Minstebror sin blogg har jeg allerede anbefalt på andaktsbloggen, men ikke her enda. Så her kommer oppfordringen om å stikke over til ham også en tur. Du finner bloggen hans «hjemveien» ->HER

Etterlysning:
Jeg er på jakt etter en serie bøker som heter: Stifinnerne
Dette er en type biografiske bøker om tidligere store kristne menn og kvinner skrevet for barn fra 9 år og oppover. Vi har lest noen få, men ønsker gjerne å få tak i hele serien. Kan du hjelpe meg med dette, så send meg gjerne en mail. Har du ikke adr. så finner du den -> HER. PS! Du må trykke en kode før du får adressen opp, dette er for å bevise at du er et menneske og ikke en maskin 😉