La meg få eie min smerte

La meg få eie min smerte,
ikke prøv å ta den fra meg.
La være med å gjøre den mindre,
gjennom å si at andre også sliter.
La være å gjøre den ubetydelig,
ved å si at det går over.
La meg eie min egen smerte.

Hvis jeg ikke får lov å være ærlig,
å si det slik som det er,
hvordan skal jeg da kunne klare
å bære hva jeg må leve med?
La meg få si at den er sann,
la meg få gå igjennom den,
la meg få eie min egen smerte.

Du trenger ikke å forstå det,
men du kan la meg få rom til å føle.
Du trenger ikke si så mange ord,
men ha gjerne ører som vil lytte.
Du kan kanskje ikke fikse meg,
men la omsorgen varme mitt hjerte,
la meg få eie min egen smerte.

La meg si med en gang, dette er noe jeg kjemper med selv i forhold til andre mennesker. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt meg selv i å gjøre hva jeg ikke liker andre gjør mot meg; glatte over smerten som oppleves i livet.

Vi er ikke så flinke til å «bære hverandres byrder» når det kommer til smerter, vanskelige dager og tomt mørke. Vi har et automatisk ønske om å gjøre det bedre gjennom fornuft og velmenende ord. Det er godt ment, men det er dessverre ofte mer nedtrykkende enn oppløftende.

Det er ting i andres liv vi ikke kan fikse med ord og fornuft, men vi kan hjelpe med å bære byrden gjennom å tåle å høre om smerte og mørke, gjennom å la andre få prate og gjennom å vise omsorg. Mange ganger er det slik at vi kan ikke løfte andre ut av deres smerte, men vi kan vandre med dem i og gjennom dem.

Gjennom at vi aksepterer andres opplevelser og følelser som sanne for dem, kan vi hjelpe dem mer enn ved å avfeie det hele. Det kan være vi har rett i hva vi mener og tenker, men det er ikke der vi begynner. Vi begynner med å la oss selv gå ned på deres nivå og omslutte dem med fast kjærlighet og trygghet om at de er ikke alene i hva de opplever. Når vi er der kan vi ta dem i hånden og begynne å gå veien sammen med dem. Når vi er der kan vi løfte haka deres og se dem i øynene mens vi sier: Det blir bedre og jeg er her med deg til det skjer. Vi kan ikke stå på sidelinjen, kaste ut fiskesnøret og håpe vi kan hale dem i land.

Hvis ikke jeg får eie min egen smerte, hvordan kan jeg da bli fri fra den? Jeg trenger å være ærlig om hva jeg føler og hvor jeg er for at jeg skal kunne gjøre noe med det. Jeg pleier å si at ærlighet varer lengst, fordi det er sannheten som setter fri. Skal jeg kunne gå til Jesus med hva som tynger meg, må jeg først få lov til å være ærlig om det og eie eget liv. Vil vi hjelpe andre å gå til Jesus med deres smerte, må vi først la dem få eie egen smerte og deretter kan vi hjelpe dem til Jesus med det hele.

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal. 6:2)

Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem faller fra uten at det brenner i meg? (2. Kor. 11:29)

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. (Rom. 15:1-2)