Den lyse stemmen får meg til å smile. Jeg hører at hun gjentar spørsmålet, med litt sutring i stemmen: Kan du løfte meg? Jeg smiler igjen, for bare et nurk på to år kan få den sutrestemmen til å høres sjarmerende og hjertesmeltende ut. Jeg hører: Selvfølgelig, bare kom her! fra pappen hennes. Ikke noe klaging eller det får du klare selv, bare en god, varm og trygg bekreftelse på at at selvsagt skal han hjelpe henne. Jeg tenker at de skal på tur, men den lille dunken som kommer et lite halvminutt senere får meg til å forstå at jentungen har hjulpet pappa med å kaste søpla. Jeg hører stegene og så ei dør som åpnes og lukkes.
Jeg smiler for meg selv og husker hvordan det var da guttene var to år. De var nok med meg da jeg kastet søpla, men de mente at det var de som hadde gjort det og var kjempefornøyde med innsatsen sin!
Jeg føler meg noen ganger som den lille jenta, jeg sukker litt sutrete til Gud, kan du løfte meg? Jeg vet at hva som ligger foran er mer enn jeg kan klare. Jeg kan kanskje streve meg igjennom, men jeg ønsker den styrke og hjelp som en sterkere én kan gi meg. Gud blir ikke frustrert over at jeg kan høres litt sutrete ut når jeg spør, han svarer med samme varme, godhet og trygghet som pappa’n jeg hørte gjorde; selvsagt, bare kom her. Jeg kan se for meg at jentas armer er om pappa sin hals og at hun er bare trygg og fornøyd. Så trygg og fornøyd som jeg ønsker å lære meg å være når jeg vet at Gud bærer meg, for hans kjærlighet, omsorg og vilje til å beskytte meg overgår alt det den pappa’n har for sin høyt elskede jente.
Og så tenkte jeg litt smilende på det med at det er barna som mener de har gjort en ting når de er med oss voksne og hjelper, for tror du ikke vi voksne kristne er slik også? Vi tenker på hva vi har gjort for Gud, mens sannheten er at det er Gud som har båret oss og hjulpet oss og latt oss bidra litt i hva han gjorde. La oss huske å takke for alt vi får lov til å være med Gud å hjelpe med 🙂
I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager. (Jes. 63:9)
med Gud i hverdagen 
Så nydelig eit bilde! Eg arbeider som styrar i ein barnehage. Det fører til at eg ikkje har så mykje med borna å gjere sidan eg ikkje har ei avdeling eg er knytta til. Men alikevel kjem born til meg med utstrakte hender for å få ein klem eller bli lyfta. Store tillitsfulle auge ser på meg. Dei stolar på at eg ikkje sviktar dei.
Godt å bli minna på at vi også kan be bønna: «Kan du lyfte meg?»
God søndag!
Klem frå Sigrid
Den delen av det barnlige ønsker jeg mer av, den dype tilliten til at man ikke vil bli sviktet fordi man er elsket.
God søndag og sommer til dyrebare du, vakre søstera mi ❤ klem