«Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.» (Klag.3.21-23)
Bibelen er veldig klar på en ting, vi skal leve i dag, men framtiden for øye- morgendagen skal vi la ligge. Men det er ikke alltid så lett, for det er så mangt som henger fast ved oss… vonde opplevelser som såret, negative konsekvenser av egne valg, konsekvenser av andres valg som vi blir gående og bære på, en gårsdag som snudde hele hverdagen og livet opp ned, og gjør at vi bekymrer oss for hva som kommer og hva som kanskje kommer…
Mange av de bekymringene og sårene vi bærer med oss har rot i noen få ting.
1. Vi klarer ikke jobbe oss gjennom fortiden å bli fri, enten fordi vi føler vi har rett til å holde på det (selvrettferdighet), fordi vi fortrenger hvor ille ting egentlig var og lever som om det blir borte bare vi ikke tenker på det eller snakker om det. Eller vi har ikke fått den hjelp vi trenger for å komme fri fra fortidens sår og problemer.
2. Vi er ikke disiplinerte når det gjelder hverdagen vår. Vi lar være å gjøre det som må gjøres slik at det hele tiden samler seg opp til det er ett tårn av «må gjøre» foran oss. Eller vi velger å aldri ha tid til Bibel og bønn og søke Guds ansikt, mens tid til å sove, spise og annet har vi… Våre prioriteringer stemmer ikke sammen med hva vi sier er viktigst for oss mange ganger.
3. Vi velger å leve over hva vi har kapasitet til, dette gjelder både oppgaver vi tar på oss, men også hva vi kjøper inn og hva vi ønsker å ha- mange har for dyrt hus og bil, og skal i tillegg bygge ut og kjøpe hytte, mens lånene deres allerede er en stadig plage og bekymring for dem. De lever over hva de har… denne verdens fornøyelser og idealer om hva de må ha for å være lykkelige og vellykket har fanget dem inn.
Dette er en veldig begrenset og overflatisk framstilling, det er selvsagt mye mer som kan tas med- men vi holder det litt kort og enkelt. Ser vi på punktene er det en ting som går igjen, mennesket i sentrum…vår egen smerte, våre egne planer, våre egne prioriteringer og våre egne eiendeler og må ha. Vi er fanget i fellen av hva kan jeg få ut av livet i denne verden… vi har glemt at denne verden er forgjengelig og at det vi skal ha for øye er den evige verden.
Hver dag kan vi søke inn til Gud og bli fornyet, vi kan legge alle ting ned for Ham og stole på at Han vil gi oss hjelp i rette tid. Vi kan stole på at Han ikke bringer opp igjen tilgitte synder, for de er nettopp det- tilgitt. Vi kan stole på at Hans råd og visdom vil ta oss igjennom hva enn vi møter, som vi kan stole på at Hans kjærlighet kan drive ut frykt og bekymring og lege alle sår. Men spørsmålet er: Lever vi som Gud sier vi skal? Versene i starten sier at Guds miskunnhet er ikke forbi, Hans barmhjertighet tar ikke slutt, men er ny hver morgen- og Hans trofasthet er stor. Lever vi trofast mot Gud, mot hva Ordet forteller er hellig og gudfryktig livsførsel?
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)