den syke dama som bare trenger hjelp…

Å måtte ta enda ett steg ned på «jeg-kan-klare»stigen skaper mange spørsmål og også omveltning, både i hverdag, kropp og sjel. Jeg sliter mange ganger med å finne ut av mine begrensninger og samtidig være fornøyd med meg selv oppi alt sammen. Jeg vet at jeg er ikke lat, jeg vet jeg er mer enn min sykdom og en merkelapp og jeg vet at jeg er hvertfall ikke helten som går på og klarer hverdagen fordi hun må- jeg er meg. Men hvem er dette «jeg-et» når livet kroppen på ny tar ett steg ned?

Det er så lett å tenke at det er livet som tar ett skritt tilbake, men slik er det ikke. Det er ikke slik at livet er stoppet opp eller satt på pauseknapp fordi om jeg er blitt dårligere. Livet går videre, ikke bare for de rundt meg men også for meg. Det gjør det alltid, helt til den dagen jeg trekker siste pust, men også da går livet videre for alle andre. Jeg tenker sjeldent på døden, fordi den bryr meg lite. Ikke frykter jeg det, ikke er jeg opptatt av hva da? Hva jeg ønsker er å ha fokus på livet.

Store ord, fokus på livet… Hva innebærer det da? Jeg kan bare svare for min del, å velge å leve i stede for å kun overleve. Å glede seg over det som går, å være stolt over at jeg klarer være en god nok mor, å være takknemlig for hjelp og klemmer, å se det store i det små, å velge optimisme framfor pessimisme, å se ett halvfullt glass i stede for halvtomt og mye annet. Jeg ønsker å ha fokus på livet.

Liv. Det er noe som ikke er statisk men i forandring. Det er noe som vokser. Det er noe som forandres. Det er noe som trenger næring og støtte fra andre for å overleve. Det er noe som for en stund tåler mørke og kulde, men som vokser, trives og blomstrer beste ved lys og varme. Liv.

Det er utrolig hvor planter og trær kan finne sitt feste og vokseplass. Mang en gang har jeg kikket på busker som stikker ut av en fjellsprekk og vært forundret over at det går ann. Hvordan kan de vokse og overleve der?

Jeg føler meg kanskje litt i samme retning. Jeg er på ett merkelig sted, men jeg finner fotfeste og jeg vokser. Og kanskje er det med meg som de buskene, de lever og vokser selv om formen blir kanskje litt rar etter hvert? Men for meg er de plantene nydelige på sin spesielle måte- for de lever, vokser og overlever på tross av omstendighetene, på tross av forutsetningene.

Vi blir ikke alle plantet i «god jord»her i livet… men vi kan velge å ta til oss av den næringen som finnes i jordsmonnet rundt oss, vi kan velge å fortsette å vokse selv om kanskje fasongen blir litt utenom det vanlige, vi kan klynge oss fast til den klippen vi er satt på. Kanskje vokser busken litt bortenfor alle de andre, kanskje klynger den seg til fjellveggen, men den er ett bilde på at det er mulig å vokse seg sterk og vakker på sin egen spesielle måte selv om forholdene er annerledes, harde og vanskelige. Liv.

den syke dama som bare trenger hjelp… jeg er den dama som kanskje trenger mer praktisk hjelp i hverdagen enn endel andre. Jeg er meg. Jeg er hun som trenger å bli sett for den hun er, som trenger å oppleve at noen har tid til fellesskap, tid til å lytte til tanker og meninger, undringer og forvirring, og ja, enkelte ganger frustrasjon og sorg. Jeg er hun som ønsker at du deler dine tanker, meninger og undringer med henne, hun som ønsker at du forteller om både godt og vondt, om opptur og nedtur, at du deler ditt liv med meg selv når mitt ikke er på topp. Fordi om jeg er syk, både ønsker, klarer og takler jeg å høre om deg, jeg ønsker det fordi jeg ønsker å ta del i ditt liv også. Jeg ønsker å bli invitert selv om jeg oftest må takke nei, det får meg til  føle meg inkludert og ikke glemt og utelatt. Jeg er hun dama som er som de fleste andre, hun trenger å bli sett, hørt og ivaretatt. Og ja, jeg er syk, men det er ikke hvem jeg er, selv om det farger og former min personlighet og hverdag. Jeg er ikke hun syke dama som trenger hjelp, jeg er meg og innimellom trenger jeg hjelp.