ett mørkt og stille rom

det er hva jeg har ønsket meg i flere timer nå… ett rom der det kun er mørk skumring og ikke no’ skarpt lys, ett rom der det ikke er glade barnestemmer, vaskemaskin som durer eller dørklokke som ringer… ett rom der hode og kropp kan få den etterlengtede freden og roen, muligheten til å bare være og ikke å bruke krefter på å tåle lys, lyd, berøring og alle andre inntrykk og uttrykk.

Men slik er bare ikke mulig, jeg gjemmer meg på kjøkkenet med hodet godt gjemt i armene. Hendene dekker ørene mest mulig for å skjerme for lyd, men likevel hopper hjernen, det stikker langt ned i ryggmargen og kvalmen kommer når ett plutselig latterbrøl runger gjennom lufta. Det var visst noe morsomt på TV’n… den firkanta boksen som er skrudd på slik at mor kunne rømme unna litte granne. Bare en liten stund alene for å bekjeme alt som raser rundt i hode og kropp, bare litt avstand fra alt som presser på, alt som jeg her og nå ikke tåler uten å føle meg dårligere.

Kroppen er tungtom… beina kjennes som tømmerstokker, både tykke og stokk stive. Hvordan kan legger som ikke er utsatt for noe trening eller belastning verke så innigranskauen mye? Krefter er noe jeg velger meg for å ha der jeg dra meg opp av sofaen, der jeg må velge en fot foran den andre for hvert skritt, der jeg smiler og spør hva skal jeg tegne nå? Jeg sier ikke høyt at det kjennes ut som jeg har en jernlenke med påhengt kule rundt håndleddet der jeg tegner neste dinosaur og deretter en racerbil…

Guttene vet at dette er en dååårlig dag, og de er barn som barn er. De husker å bruke snakkestemme innimellom, andre ganger blusser kranglingen opp fordi en sa noe feil eller driblet for godt… De er som barn flest og sier på ettermiddagen at mor må gå og hvile litt på sofaen, men etter fem minutter er de klare for mer (noe jeg langtfra er!).

Filmen fenger visst, for etter tjue minutter er fortsatt begge guttene i stua. Bordet foran meg flyter over av ark og farger, tusjer og skisser, tegninger og ‘kunstverk’. Vi har malt i timesvis denne helga,og etter jeg ryddet bort malesakene har de tegnet i lange baner. Jeg tar en farge og begynner å streke opp linjer og former, jeg er så tom at jeg orker ikke forme ord i bønn… jeg tegner heller hva jeg her og nå kunne tenkt meg, en enkel skisse som blir min bønn til Gud om hva jeg ønsker for guttene og meg…

Ett mørkt og stille rom hadde vært tingen før i dag, jeg hadde virkelig hatt nytte av det… men er man enslig så er man alene om det meste. Det betyr at ro og fred kommer tidligst 21 på kvelden, det betyr at jeg må benytte de små minuttene med ro som kommer innimellom til det fulleste, og noen ganger må jeg lage meg pustepauser selv. Det betyr at uansett hvordan jeg er der og da, er det to skjønninger som skal ha kveldsmat, bad, stell, kos og annet. Slik er det bare og da er det bare å trekke pusten der jeg gjemmer hodet i armene og prøver å stenge ute lyd, lys og berøring for ei lita stakka stund, for om litt kommer det skjønneste «mamma kom og se!» til å runge gjennom lufta atter en gang.

21.45 og siste gutt sover endelig… og nattamusikken deres har endelig spilt seg ferdig… det er nesten stille nå… det eneste som durer og piper og skurrer er lyden i ørene, men den må jeg leve med de neste timene siden strikken ble strukket for langt i dag også… I morgen håper jeg på to friske barn som skal på skolen… men her og nå er jeg takknemlig for å ha kommet gjennom denne dagen også. Om det ble skritt for skritt gjør ikke all verdens her og nå, for nå skal jeg jammen med nyte fred og ro i en passe mørk stue!

2 thoughts on “ett mørkt og stille rom

Add yours

  1. sender deg en stille tanke og ber om at du skal få dobbel hvile utav timene før guttene igjen er våkne…

    klem

    1. Takk vennen! Jeg har ikke orket å lese dagens bibelvers tidligere i dag, gjorde det rett etter jeg ble ferdig med innlegget da jeg ønsket å få lest bare noen få vers i alle fall… og jeg ble sittende og smile stort 🙂

      Sal 73,23-28
      23 Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd.
      24 Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet.
      25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.
      26 Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.
      27 De som holder seg borte fra deg, går til grunne, du gjør ende på alle som er utro mot deg.
      28 Men for meg er det godt å være nær Gud. Jeg har tatt min tilflukt til Herren GUD. Jeg vil fortelle om alle dine gjerninger.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: