Og Gud sa: Kryp så sterk som du er!

Hadde vel egentlig tenkt å kalle dette dagens smil og oppmuntring, men tittelen over får meg til å smile enda mer! 😀

I dag (som er blitt i går) kom jeg til å skrive noe jeg har skrevet mange ganger før, bare i en litt annen orddrakt og setting. Over årene har jeg hatt kontakt med mange som går gjennom tøffe tider i livet. Samtidig med at jeg har fulgt dem gjennom deres prøvelser og utfordringer, har de fått høre litt om mine. Jeg husker spesielt en kar som hadde det skikkelig tøft, det varte og rakk i lengre tid og så ikke ut til å bli bedre. Jeg vet vi fleipet litt om «at om vi så må krype over mållinja, så skal vi ikke gi opp.» Og skulle en føle han ikke orket og klarte mer, skulle den andre dra han med seg. Å gi opp å følge Jesus var aldri ett alternativ, da skulle vi heller bli hverandres krype/- og hal-og-dra venner. Er det ikke det man har søsken for da?

Det er tider der vi ikke klarer mer, det vi er tatt forbi oss selv og våre krefter og evner er ikke nok for å fullføre den oppgaven som er foran oss. Samtidig må vi jo gjøre det… men hvordan? Når vi vandrer med Gud er vi aldri alene om å klare hverdagens oppgaver og livets utfordringer og prøvelser da Gud alltid er med. Gud er der sammen med oss, Gud er mektig til å utføre de ting han sier, og er vi villige vil han gjøre verket gjennom oss. Ikke vi, men Gud er den som skal gjøre det, vi skal være lydige.

I Dommerens bok er historien om Gideon skrevet. Han var egentlig litt feig og puslete, noe som ikke var så rart slik folket hans hadde blitt herset med over lang tid. Da Gud gav Gideon ett oppdrag var det ikke «Halleluja og kom an!» Det var mer usikkerhet, motløshet og frustrasjon. Litt i duren: «Hallo Gud, du vet hvem du snakker til? Du vet jeg ikke kan? Du vet at…». Ja, slik vi mange ganger ender opp med å snakke til Gud når hverdagen blir tøff og vi ikke orker å være gode, snille og gjøre alle våre oppgaver, eller når han sier vi skal gjøre noe spesielt som vi er litt usikre på. «Nei Gud, det er ikke det at jeg ikke vil, bare det at jeg kan ikke… du vet jeg er så svak og ynkelig og udugelig.. jeg er bare ett menneske vet du.»

Vel, Gud vet at i oss selv er det mye vi ikke kan få til, men nå har vel aldri Gud sagt til noen at de skal gå i egen kraft og styrke og fullføre hva de er sendt for? Gud har alltid lovet å være med og at han skal gjøre verket gjennom menneskers lydighet, ord og handlinger. Mange ganger leser vi at Isrealittene vant kamper på overnaturlig vis, mange ganger leser vi hvordan Gud beskyttet og vernet mennesker og siden satte dem inn i ledende posisjoner, og desverre; mange ganger leser vi om de som plutselig følte de visste best og var sterke nok i seg selv som gradvis faller fra nærheten til Gud og dermed mister hans favør over sitt liv… det gikk ikke så bra med dem.

Gud sier ikke vi må være sterke, flinke, dyktige, verdensmestere, genier, supermennesker osv for å tjene han, Gud ønsker mennesker som er lydige mot hans ord. Sier Gud gå, så går de. Sier Gud tal, så taler de. Det er det Gud ønsker fra mennesker, overgivelse og lydighet. Gud er den som utruster dem han kaller, Gud er den som gir ord til den som taler, Gud er den som fullfører det verk han har startet, Gud er den eneste som kan skape forandring av evig karakter. Gud. Ikke mennesker.

Gideoen fikk en klar og tydelig beskjed; Gå så sterk som du er, det er Jeg som sender deg. Det dreier seg aldri om hvem jeg er, hva jeg har gjort og hva jeg kan gjøre, men om hvem Jesus er, hva han gjorde og hva han kan gjøre. Den beskjeden Gideon fikk er den samme Gud har til oss i dag også: Se ikke på hva du føler du ikke har, Gå så sterk som du er, JEG skal gjøre det! Og i mitt tilfelle, siden formen ikke er på topp for tida: Kryp så sterk som du er, Jeg skal gjøre det!

Innholdet i dagens innlegg/andakt på den andre bloggen er kommet opp i mange samtaler i dag, derfor nevner jeg den her også. Vi er kalt til å både være med OG hjelpe hverandre i tunge stunder, ikke bare være med å hjelpe hverandre. Ellers var kveldsmøtet i menigheten i går veldig bra, verdt en kikk. Jeg er glad jeg kan følge med på nett når helsa ikke tillater at jeg er fysisk tilstede i menigheten lenger.