Tårene triller på gutten når han er trygt innenfor døra. Han hadde klart det, han hadde klart å la være å grine før han var hjemme. Han forteller kort hva det er og jeg sier: «Det er fryktelig vondt når noen gjør slikt» og han nikker med tårevått ansikt. Vel av med dress, lue og sko er det inn i senga og gjemme seg under varm dyne, verden må stenges ute for en tid… det er for vondt å møte den nå.
Mor lar det ikke være slik, jeg følger etter han og setter meg ved siden av ham.
– Vi må snakke sammen om dette… du kan ikke bare ha det inni deg, da vil det bare samle seg opp og det blir vondere og vanskeligere med tiden…
Mor vet at sår fra tidenes morgen fester seg og at vi må lære å snakke om det, vi må lære å dele sorgen slik at den kan bli lettere å bære. Om vi deler den blir den ikke helt borte, men den blir bærbar for en sart liten sjel. Han liker ikke å snakke, så jeg hjelper litt i gang.
Tårene sitter løst den kvelden, til og med de helt små ordene som var eller ble feil får det til å trille på ny. Så da må vi igjen ta praten om planken, spikeren og hammeren.
Tenk deg at du har en treplanke. For hver gang du er sint og vil si noe galt eller stygt til noen tar du en spiker og slår den ned i planken med hammeren. Dette gjør du hver gang du kjenner du ikke kan kontrollere ord eller handlinger. Etter ei stund begynner det å bli noen spiker der, så du bestemmer deg for å dra ut dem som er der. Hva du ser etter at alle spikrene er borte er at planken ikke er like hel og fin lenger, den er full av huller. Selv om du har fjernet spikrene som var der, kan du ikke reparere skaden de gjorde da de ble hamret inn. Slik er det med våre stygge og vonde ord og handlinger også, de gjør vondt når de treffer og de lager sår som vi aldri helt kan fikse. Om du sier unnskyld og med det trekker ut spikeren, vil det fortsatt være et sår/noe vondt igjen…
Det er mange tanker som kommer hos mine små (om at drill også lager hull i planken, var en av dem 😉 ),
men det blir også et bilde de kan forstå. Det blir så tydelig for dem at det kommer endel unnskyldninger, innrømmelser og spørsmål om tilgivelse dem i mellom. For sånn egentlig er de jo glad i hverandre og vil ikke hverandre vondt. Og mor (meg altså) håper at de tar lærdommen med seg videre ut i den store verdenen også.
Vi må passe vår ord og vi må handle på en god måte
fordi
våre ord og handlinger kan skape sår vi ikke kan fikse opp i.
med Gud i hverdagen 
For en fin måte å forklare og illustrere følelser og ord på!
Mye å lære av dette.
«Trø varsamt… spede spira lyt få stå…»
Du er veldig flink med ord og «bilder».Sjølv går eg rundt med sorg inn i meg i desse dagar fordi eg har sagt ord som sårar til mi aldrande mor.Det er som du skriv, sjølv om ein ber om tilgivelse,ja så er såret der.Det kjem nok ei tynn sårhinne på,men den er skjør,og då skal det så lite til før den sprekk i seg.
Relasjonar,Barn, unge ,vaksne og gamle. Gode ord og vonde ord oss i mellom gjer ein stor forskjell på ulikt vis.
Du er ei klok mamma.
Marieklem
Uff, jeg får så vondt av gutten din!
Kjenner jeg har lyst å gråte med. Hjerteskjærende for mammaer når barna opplever sånt… Klem…
Takk at du deler!!!
Viktig!
Du har et stort og varmt mammahjerte – og dette gjorde meg vondt å lese. Vondt å lese om en gutt som har ventet med å gråte til han er hjemme…og på den annen side er det godt, at han kjenner seg så trygg og rolig der hjemme hos deg…Fint å snakke om planken og spikerne, det er en fin forklaring for barn, det…
Ord kan slå. Virkelig slå – og sette seg fast. Jeg syns det er flott du skriver dette innlegget – sanne, viktige ord – om ord. Tusen takk, Cecilie – du er god, du.
Tenker på deg – og håper denne ukene din vil bli fin – for deg, og for dine to…
❤ klem