2 minutter etter at guttene er kommet inn døra høljer regnet ned. Jeg tenker det var godt de var kommet seg hjem i tide. De forteller selv at de hadde vært på skolen og lekt litt før de begynte på hjemturen. Jeg sier de må kikke ut, men de hører meg ikke.
Litt senere når vi spiser middag sier jeg igjen at de må kikke ut og at det var godt de kom da de gjorde, for to minutter etter høljet det. Vi snakker ikke mer om det, men en time eller halvannen etterpå kommer det plutselig fra den ene: «Tror du det var Gud som gjorde så vi var hjemme før det begynte å regne?» Jeg svarer at Gud kan gi oss tanker som at nå må vi komme oss avgårde, så det er godt mulig det. Jo, han trodde det var Gud han.
Han har de siste ukene snakket om at han ønsker å høre Gud mer i hverdagen, å få oppleve oftere at Gud leder han og hjelper han, han vil høre Gud stemme. Men hvordan høres Gud egentlig ut? Og det har vi snakket litt om nå og da, at det kan være tanker som egentlig ikke er naturlige for oss å tenke, at Gud snakker gjennom Bibelen og andre ting. Det er mange måter å høre Gud på. Og en av dem kan være tanken om at nå må jeg komme meg hjemover, så han kan ha rett, det kan meget godt ha vært Gud. Ikke fordi det hadde gjort noe om de kom bløte hjem, men det er jo ganske kjekt å akkurat ha unngått det også da! (og det jeg stusset over da de kom hjem den ettermiddagen, var at de kom inn døra hele 15 minutter før jeg ventet dem. Ser ut som om det kanskje var en veldig god grunn for det!)
med Gud i hverdagen 
Spennende tema, og gøy å se at barna ønsker å se mer av hva det er, det å lytte til Gud er en øvings sak føler jeg. Jeg har en venninne som sa at ,det er ikke ofte man får «skriften på veggen» tydelige svar, men om vi er på feil kurs så kan du være trygg på at han gir beskjed om det. Vi kan kalle det tilfeldigheter, men alt er nok en del av Guds plan!
Klem Mia
Jeg har forklart til ti-åringen at akkurat som det tar tid å gjenkjenne stemmen til nye mennesker vi møter, tar det tid å lære seg å gjenkjenne Guds stemme. Det er sjeldent skriften på veggen kommer, men som du sier vil vi vite tydelig når noe er galt. Men det å lære å gjenkjenne Guds «stille hvisken» i hverdagen vil kanskje hjelpe oss å unngå de største feilstegene? Det er hvertfall det jeg merker han vil lære seg, den nære, personlige hverdagsvandringen sammen med Gud.Jeg for min del tror ikke på tilfeldigheter og det er vel egentlig mange år siden jeg sluttet å bruke det uttrykket!
Klem til skjønne deg!
Tilfeldigheter finnes ikke når vi vandrer med Gud. Hvis vi lærer å høre etter så vil vi høre Guds stemme inni oss, den hellige Ånden sin stemme, Han vil guide oss hver dag. Uansett om det er bitte små hverdagslige ting, eller helt store ting i livet, så lenge vi lar han få lov til å gjøre det:) Gud er så god og allmektig! Han er en gentlemann, Han vil alltid være der for oss, vi må bare be Han om det<3 Utrolig herlig å høre at guttene dine vil bruke mer tid med vår Far i himmelen:) Gud velsigner dere!
Som skrevet litt over så er det mange år siden jeg tenkte det finnes tilfeldigheter. Samtidig vil jeg være litt forsiktig med å være bombastisk overfor sønnen min, jeg tenker han trenger å finne ut noe selv samtidig som han får støtte og tips på veien- for det krever tid å lære å kjenne igjen hvordan Gud leder oss og det ulikt hvordan vi opplever det. Som jeg måtte finne min vei sammen med Gud, må han.
Men som deg er egen erfaring at Gud er med i hele vårt liv, og det kan være hva som oppleves som banale ting for andre, men som er viktige for meg. For Gud er hele mitt liv viktig, også praktiske detaljer. Jeg synes det blir bare større og større etter som årene går og jeg ser enda klarere hvor tilstede Gud faktisk er.
Velkommen til bloggen og takk for gode ønsker!
Guds fred og velsignelse over deg og hele ditt liv.
~ Cecilie ~
Tusen Takk for velkommenhilsen Cecelie:) Du har en fin blogg som utretter mye:) Jeg må bare prøve å få lest litt og litt, ettersom hva hodet mitt klarer. Jeg synes det krever veldig mye å lese og i hele tatt å skrive, så jeg skjønner veldig mye av det du har gått/går i gjennom. Det er fint at andre har satt ord på det, for det er ingen som kan sette seg i våre sko og skjønner hvordan det er(hvis de ikke har hatt lidelsen selv) Når batteriet bare kortslutter sånn uten forvarsel, er ganske lite vi får gjort noe med. De bråbevegelsene er noe fæle greier, de har ikke jeg klart på over 3 år nå. Gud har virkelig tatt plass i livet mitt, og det er godt å kjenne Han Far mer og mer. Jeg mener han har vært hos meg hele tiden, men det er først nå i sykdomsperioden man virkelig har fått opp blikket for Gud. Og det er så godt:) Er det forresten mulig å skrive til deg privat også, så slipper jeg å tenke på hvordan jeg skal omformulere ting jeg skriver. Da blir det for mye tenking at det tror jeg ikke jeg klarer akkurat nå..
Ha en fin dag!:)
Har sendt deg en mail!
Ta godt vare på deg selv!
Klem fra Cecilie
Ja, og det «usynlige» – som f.eks tro, tanke, verdier og ikke minst kjærlighet – er på mange måter viktigere enn det vi kan ta på og se på. Da Jesus snakket om Guds rike som er noe inni menneskene, var han virkelig på sporet av noe essensielt.
Ønsker deg en fin dag! Er skrivepausen over? 😉
Ja Jesus hadde nok god peiling på hva han sa! 🙂
Ordentlig skrivepause tror jeg ikke skjer for min del med unntak av hvis total lammelse, bevisstløshet eller koma skulle inntreffe 😉 Har rett over 100 kladder på de to bloggene, og noen trenger bare noen minutters arbeid før de er klare til publisering, så slipper litt nå og da for å lette litt på trykket!
Kjenner jeg ikke er helt tilbake med overskuddet (egentlig et fremmedord for min del det der). Merker det spesielt når jeg må forholde meg til andre, hva de skriver og så svare deretter- det kræsjer fortsatt litt fort og ofte i toppen da. Men det begynner endelig å ro seg litt på enkelte kanter (denne uka er første uke med vanlig aktivitet for eldstegutten siden slutten av februar), så jeg tar små skritt på veien tilbake!
Vi hadde en veldig fin ettermiddag, et uventet vennebesøk for en av guttene endte etter 4 timer med utsagnet «det er alltid så kjekt å være her!» Og det var varmende å høre som mor og oppmuntrende i forhold til gutten!
God natt til du og ei riktig god helg også!
Vi mennesker er veldig flinke til å tolke ting som skjer i en eller annen kontekst. Konteksten kan f.eks være «Gud» men den kan også være annet. Selv har jeg flere ganger opplevd noen veldig merkelige ting jeg har vanskelig for å se kan være tilfeldigheter. Foreløpig har jeg kategorisert det hele under merkelappen «uforklarlige hendelser». Og jeg undrer meg.
Ei venninne av meg som er veldig alternativ av seg sier hun får varsler og tegn daglig. Hun knytter dette til «energier» og «hjelpere». Andre av mine venner som kan fortelle om liknende bruker kanskje andre ord. Noen bruker ordet «Gud».
Jeg tror ikke det spiller så stor rolle hvilke ord vi bruker. Det viktigste er undringen over vår mystiske og merkelige tilværelse, og åpenheten for at årsaksforhold kan være helt andre enn de vi vanligvis tyr til, nærmest av gammel vane.
Åpenhet og undring er to gode venner å ha med på livsveien. Uansett hva vi tror eller ikke tror på.
Enig i at åpenhet og undring er viktig, har selv mange forunderlige opplevelser. Så er det ulikt hvordan vi tolker og forholder oss til det. Kanskje er det ikke bare tro/overbevisninger og meninger/erfaringer som bestemmer hvordan vi forholder oss til det «uforklarlige», men like mye også hvor i livet vi er? Det er tider der undringen i seg selv er inspirerende og mer enn god nok, mens andre tider leter vi etter svar for å finne orden i alt hva livet møter oss med. Merker at det er slik med guttene mine, noen ganger kan vi snakke om hvor forunderlig mye er og la «hvorforene» henge der til egen ettertanke, andre ganger leter de etter svar på det forunderlige. Står noe(-n) bak eller er det bare tilfeldigheter?
At det er mer mellom himmel og jord enn vi ser, er hvertfall sikkert!