Jeg takker for tilliten!

«Det er litt av en tillitserklæring!» – har du hørt uttrykket? Vi har alle, og hva de fleste av oss forbinder med det er at noen har fått en stor og gyllen mulighet, de har fått en viktig og prestisjetung oppgave, de har fått nye, positive og givende muligheter. Er det ikke slik vi vanligvis tenker om det? At det dreier seg om noe godt, noe større og flottere?

Jeg skal utfordre tankene til dere som kaller dere Kristusetterfølgere en liten smule (jeg skriver det slik for dette er i hovedsak rettet mot troende og ikke de som ikke kaller seg det). Du kan finne på å betegne nye og gode muligheter fra Gud som en tillitserklæring, men vil du kalle all din motgang og prøvelse det samme?

Jeg har mange ganger tenkt at alt det tunge og vonde jeg har møtt en virkelig en stor tillitserklæring fra Gud, og jeg mener det. Jeg takker Gud for den store tillit han viser meg når det gjelder mengden slitsomt, sårt, tungt og vondt som er kommet inn i mitt liv. Jeg takker Gud for at jeg blir bevart i avhengighet til ham. Jeg takker Gud for at jeg, av alle, får oppleve så mye! Og jeg takker Gud for at det er en hensikt større enn meg selv oppi det hele.

Den ene hensikten er at Gud forbereder meg her på jord for hva som venter i evigheten. Daglig oppfordres vi til å ta opp vårt kors og ha Jesus på tronen i vårt liv. Vi oppfordres til å leve helhjerta, overgitt og lydig i forholdet til Gud. Jeg lever ikke for meg selv, jeg lever for at Gud skal bringes ære og at hans rike skal ha framgang. I dette er motgang og prøvelser en av de ting som best viser oss at vi trenger Mesterhjelp fra Den Allmektige selv. Vi klarer ikke i egen kraft, men Gud har lovet å fullføre det verk han startet.

Den andre hensikten er at vi skal være et legeme. Jeg lever ikke for at jeg skal bli sterkest og best, jeg lever for at Kristi legeme skal bli sterkere, bedre og helligere. Jeg er en del av noe som er større en meg selv, jeg en brikke i et fargerikt puslespill som utgjør et usynlig, men like fullt virkelig, bånd av mennesker. Et fellesskap av troende som skal leve og være som en familie. Som skal oppmuntre, formane og støtte hverandre gjennom alle livets opp og ned. Vi skal peke på Jesus og vi skal være hverandres hjelpere.

Den tredje hensikten er at jeg får være til hjelp for andre i deres vanskelige stunder. Ved at jeg har opplevd min dose vanskeligheter og tunge stunder kan jeg bedre forstå hva andre går igjennom. Siden jeg selv har mottatt trøst og hjelp fra Gud, kan jeg gi dette videre til andre. Jeg har en forståelse og innsikt i de onde dager som de som ikke har mer enn berørt overflaten av dem ikke har, og det setter meg i en posisjon der jeg kan hjelpe andre. Og nettopp denne delen er det som gjør meg så takknemlig for den tillitserklæringen Gud har gitt meg!

Charles H. Spurgeon er et kjent navn for endel, han var (en av) Englands mest kjente forkynner(e) i siste halvdel av nittenhundretallet. En Guds mann som fikk bety mye for mange både da han levde og etter hans død. Hva mange kanskje ikke er klar over er at han gjennom livet gjentatte ganger slet med depresjoner. Det var tider der mørket fortrengte alt det gode og han kunne forkynne budskap som «min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» som om han fortalte om eget liv og tanker. Han bragte budskap om hjelp og håp hele sitt liv og han var avhengig av å klynge seg til Gud. Denne mannen ble bevart sterk i Herren og Hans veldige kraft fordi han selv hadde sine svakheter. Spurgeon har et sagt noe som mange kanskje vil steile av, men jeg er enig med ham. «Den største jordiske velsignelse et menneske kan oppleve er god helse –  med unntak av sykdom.» (egen oversettelse av sitatet. Kilde: bl.a. avsnittet suffering et stykke ned på denne siden). Han sier at i sitt møte med prøvelser har han fått en kunnskap og medfølelse han ikke kunne lært på noe annet vis.

Paulus skriver i 2. Kor. 1:3-11  noen ord som har fått overskriften: Takk til Gud som trøster 

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten.
Vi vil at dere skal vite, søsken, om den nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet,  men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny. Også dere må hjelpe til ved å be for oss. Når mange ber, vil takken for den nådige hjelp vi får, stige opp fra manges munn.

Hvilket syn vi har på motgang og prøvelser påvirker hvordan vi forholder oss til slike tider og også hva de gjør med oss. Hvis vi tenker at kristne aldri skal oppleve vondt og voldsomme prøvelser (som endel tror), vil motgangstider vise dem at det er feil med deres tro, mistro vil vokse og annet. Hvis vi ser på motgang og prøvelse som en naturlig del av livet kan vi kanskje kjempe oss igjennom dem, men det betyr ikke at vi vinner visdom og innsikt for det om (selv om en del gjør det). Ser vi på det som naturlig fordi vi er mennesker som lever i en fallen verden og fordi vi er i en kamp mellom Guds rike og denne verdens rike, får prøvelser og motgang en annen dimensjon. Ja det er ting som kommer naturlig med det å være mennesker, men det er også ting som kommer mot oss fordi det kjempes mot Kristus i våre liv, mot han som er på tronen i våre liv. Gud har aldri lovet oss et enkelt liv, Jesus sa derimot at hadde de stått imot ham ville de stå imot oss. Hva som skaper endel unødig frustrasjon her er at mange tror at den motgang de vil møte bare er av en mindre karakter og det gjelder bare enkle vansker. Men hele helvete er løs mot kristne som lever overgitte liv og det kan komme ting på alle livets områder, også kropp og psyke. Motgang er  ikke bare noe få sure kommentarer og at folk ikke gidder å henge med deg. Det er et sitat av C. S. Lewis som passer godt i denne sammenhengen:

Some people feel guilty about their anxieties and regard them as a defect of faith but they are afflictions, not sins. Like all afflictions, they are, if we can so take them, our share in the passion of Christ. (fra Letters to Malcolm: Chiefly on Prayer)

Lewis beskriver her ganske flott hva vi kunne lese i ordene til Paulus, at de som møter motgang og prøvelser får ta del i Kristi lidelser (og det er ganske stort, er det ikke?). Dog kun hvis de klarer å se på det med Guds øyne og ikke med naturlige. Det å møte motgang og prøvelser bør være et hederstegn for en troende, for Jesus sa at det ville skje de som helhjerta fulgte ham. Likevel er det mange som prøver å lengst mulig unngå alt det vonde og når de må ta en ond dag eller tjue, så omfavner de den i alle fall ikke. Med det går de glipp av å ta del i Kristi lidelser, med det stenger de seg for Guds omsorg og trøst, med det hindrer de seg selv i å vokse i modenhet og bli grunnfestet i troen og med det hindrer de at Guds hjelp, trøst og legedom friere kan flyte i Kristi legeme.

Og det tar oss tilbake til starten, at det å møte motgang faktisk kan være en bra og god ting. Det driver oss inn i en dypere avhengighet til Gud, det får oss til å søke Gud enda mer intenst og det viser oss at vi trenger hjelp. Gjennom erkjennelsen av at «jeg kan ikke» får vi oppleve at Gud kan. Gud vil i de stunder møte oss med trøst og oppmuntring, med styrke og omsorg, med fred og glede, med seg selv. Vi får oppleve en ny og dypere, mer altomfattende, dimensjon av Gud enn vi tidligere hadde erfart og visst om, vi får se mer av Gud. Og gjennom at vi har fått sett, lært og erfart mer av Gud, er vår tro blitt dypere grunnfestet i Gud og hans ord, noe som gjør at vi neste gang står enda bedre rustet til å takle motgang og stormer. Og ikke bare det, vi har en erfaring som vi kan bruke for å hjelpe og oppmuntre andre til å fortsette og til å ikke gi opp. Paulus sa i versene jeg viste til over at deres prøvelser ble til de andres trøst og frelse, at vi hjelper andre å fortsette kan gjøre det enklere for dem å holde fast på troen og søke Gud i det vonde og tunge. Vi kan si trøstende, styrkende og hjelpende ord som bærer tyngde og kraft i seg fordi vi selv har erfart, blitt tatt igjennom og ut av store prøvelser. «Har Gud tatt meg igjennom, så ikke bare kan- men han vil- ta deg også igjennom. Gud gjør ikke forskjell på folk, bare fortsett å søk inn til ham og gi aldri opp.» Og her kjenner jeg en stor ydmykhet og takknemlighet til Gud, hvis det at jeg går gjennom tunge tider kan hjelpe andre til å stå gjennom deres tunge tider, ja da er det verdt det og jeg takker Gud for tilliten! Selv om jeg ikke alltid føler det slik i de verste (tyngste) periodene, er det disse tanker jeg sitter med hver gang jeg har litt roligere tider. For en tillitserklæring fra Gud alle mine prøvelser er! 1) Han mener at jeg tåler sterk varme og kraftig storm. 2) Han ser at jeg kan og vil bruke mine erfaringer for å hjelpe andre i deres nød. 3) Han vet jeg vil peke på Ham som Håpet og redningen og den som all ære og takk skal ha.

Jeg takker Gud for tilliten, gjør du?