Om å glede seg på andres vegne og om det kristne håp

Først: En stor takk til de som har lagt igjen kommentarer de siste par dagene. Jeg har ikke mulighet til å svare på dem akkurat nå da jeg har noen (veldig) dårlige dager. Forhåpentligvis (men ikke garantert) er jeg tilbake i starten av neste uke, nå må jeg prioritere guttene og det betyr å forberede meg best mulig i hode, kropp og omstendigheter til fredag. 17. mai er stort for skolebarn og vi må gjøre noe spesielt, selv om vi (utav tvungen nødvendighet) er blitt enige om å gjøre det meste annerledes dette året.

Om å glede seg på andres vegne

For noen uker siden var eldsten i England på bursdagstur. Han har holdt med Manchester United i noen år nå og en onkel og jeg har sammen gitt tiårsgave: En tur til England med kamp. Minsten på 8 vet at når han blir 10 er det hans tur. Men hva som varmet hjertet mitt ekstra mye disse dagene, utenom at eldsten fikk oppleve så utrolig mye, var holdningen den minste viste.

Før jeg sier noe videre så er det på sin plass å nevne at minsten er anti-United. Det er ikke enighet på den fronten her i hjemmet. Han har holdt mest med Barcelona selv om det det siste året også er økende interesse for Manchester City. Men de dagene eldsten var i England, da var det United «for alle penga». Mandagskvelden satt han og jeg og fulgte med på kamputviklingen og mens jeg er en kort tur på kjøkkenet for å ordne en liten ting kommer det et enormt gledeshyl: JAAA! De scorte, de scorte igjen!!! For en glede han utviste! Og det ble ikke mindre jubel da det tredje målet litt senere ble banket inn. Han ble sendt i seng i pausen, selv om han ikke ville, og da jeg senere la meg dultet jeg han i siden og sa: United vant! Et trøtt, men gledesfyllt JAA! kom før han snudde seg og sov videre. Jeg smilte stort og kjente hjertet smelta.

Under frokosten neste morgen kommer det fra han: «Mamma, det er ikke ofte du og jeg heier på United!»  og smilende sier jeg at dette er kanskje en av de eneste gangene det ja! Men gutten er fornøyd, United vant! Og ikke bare vant de en kamp, de sikret seriegullet også! Han er strålende fornøyd og kjempeglad for at storebror fikk oppleve dette. Senere kommer det bilde på telefonen hvor vi ser eldsten i drakten han har kjøpt og med en stabel av annet nyinnkjøpt ved siden av seg. Minsten smiler og er så fornøyd! Enda noen timer senere ringer telefonen, eldsten vil kjøpe drakt til minsten hvis han vil ha da? for det er jo United… Selvsagt vil minsten ha og han får drakt med eget navn og eget valgte nummer. Etter fire dager savner minsten storebror noe veldig og er sjeleglad når vi tar imot dem på flyplassen. Det er full jabbing i bilen på vei hjem, det er på med drakt og det er å være sammen alle resten av den dagens timer. Drakten blir de neste dagene vist fram til pappa og brukt på skolen og de gleder seg sammen over hva den eldste har opplevd.

Ikke èn eneste sur mine, ikke ett vondt ord, ikke noe negativt har kommet fra minstens munn eller blitt vist gjennom ansikts-og kroppsuttrykk om alt storebror fikk oppleve. Bare ren glede og takknemlighet. Dette er noe han med hele seg virkelig har unnet storebroren sin og ikke bare har han unnet ham det, han har også tatt fullt og helt del i gleden.

Det har varmet hjertet mitt å se på dette og det har forundret meg. Jeg hadde regnet med det kanskje kom litt ‘gugg’, men neida, ikke èn ting. Bare delt glede og det å unne storebror alt det gode. Og jeg synes han i dette er et enormt flott og godt forbilde. For: Selv om han vet at han en dag selv skal oppleve noe lignende er den dagen fortsatt langt fram i tid, men han klarer- og velger- å «sette seg selv til sides» og glede seg på en annens vegne. Dèt er stort det!

Jeg har selv blitt utfordret på dette den siste måneden; Unner jeg andre alt godt uten vond bismak? Vel, egentlig har jeg ikke tenkt på det som at jeg ble utfordret før i dag da jeg tenkte over det jeg kalte det kristne håp. Den tanken kom i sammenheng med at jeg tenkte på noe ei jeg kjenner (som har vært skikkelig syk i halvannet år, men som nå er frisk) spurte meg om (kommer snart til det). Samtidig er andre jeg kjenner på vei tilbake etter noen måneder i hardt vær. De har vært i det syke, tunge og vonde ca 4, 6 og 18 måneder, mens jeg sitter her fortsatt etter over 10 år. Og jeg er så utrolig takknemlig til Gud for dem, jeg er så glad på deres vegne og jeg har ikke kjent det stikket av misunnelse og motløshet (vond bismak) som kan komme. Jeg har gledet meg sammen med dem, for dette er noe jeg virkelig unner dem.

det «kristne» håp

Det kom en linje om at jeg håper at hva som jeg opplever ikke tar håpet fra deg, men at det kan styrke håpet ditt (om å bli frisk). Jeg merker omsorgen som ligger under ordene og også erkjennelsen av at når andre opplever utfrielse i ting vi selv har stått lenger i, kan det både styrke og svekke oss. Der og da var jeg bare glad og takknemlig. Glad for denne som opplevde å bli frisk, glad for hele familien som får gå inn i lettere dager av livet og så utrolig takknemlig til Gud for hans godhet utøst over en dyrebar sjel og familie. Delt glede og takknemlighet.

Så det med håpet, da jeg leste spørsmålet tenkte jeg at det verken styrket eller svekket mitt håp, men jeg tenkte ikke mer over det der og da. I dag har jeg derimot tenkt litt over det. Hvorfor verken styrket eller svekket hva hun opplevde mitt håp? Det brakte glede og takknemlighet, men gjorde ingen ting i forhold til det håp jeg holder fast på. Hvorfor?

Fordi mitt håp ikke er grunnfestet i opplevelser og omstendigheter, det er grunnfestet i Gud. Hvem Gud er, hva Jesus gjorde og hva Gud har lovet er ankeret for mitt håp. Ikke mine eller andres opplevelser, ikke omstendigheter, men Gud. Mitt håp er fast fordi Gud er trofast og sann, mitt håp er verken svekket eller styrket fordi Gud er uforanderlig.

Vi kan vingle når andre opplever hva vi selv lengter etter, men har vi vårt håp i Herren vil vi kunne glede oss sammen med de glade og vite uten tvil at en dag er det vår tur. Omstendigheter skal ikke rokke ved troen og håpet, de skal bringe enten 1) takksigelser og lovprisning eller 2)  bønn om hjelp eller forbønn for andre til Herren. Når Gud er ankeret for vårt håp og vår tro, vil vi ikke rokkes verken av godt eller vondt. Fordi det håp vi har er grunnfestet i Herren selv, kan vi glede oss sammen med andre uten å kjenne på den vonde bismaken. Og det er en ganske god opplevelse og erfaring, at jeg i mine utfordringer helhjerta kan glede meg over andres gode opplevelser og omstendigheter. Jeg tror ikke dette er noe jeg har klart i meg selv, så jeg takker Gud som former sin karakter i oss og planter sitt sinnelag ned i våre hjerter.

Ønsker alle gode stunder og dager i tiden som ligger foran oss, må glede, fred og styrke bli dere rikelig til del!