På kne igjen

Guttungen har slitt med helsa de siste årene og nå er det så ille at det er vanskelig å henge med på skolen. For en gutt som liker å lære er det ganske kjipt, akkurat som det er innmari kjipt å ikke orke å spille fotball så mye som han har lyst til. Fra å være superkeeper er det så vidt han orker å henge med ei omgang nå, og det som keeper… Vi holder på med utredning på sykehuset og håper å få svar på hva det er, og også hva det ikke er. Livet er ikke rettferdig.

Å se sin egen gutt svinne hen er ikke godt. Å skulle trøste, styrke, bære og oppmuntre er tungt. Det er ikke lett å finne balansen mellom hva som er passe nok «pushing» og hva som er for mye, det er ikke lett å vite om det er viljen eller kroppen som er vrang.

Jeg har smilt litt i det siste over alt som går galt, blir vel litt blanding av galgenhumor og tanken «det får da være måte på». Minsten som skulle få ny sykkel til 9-årsdagen neste vår, var superfornøyd da sykkelen han hadde gikk i stykker. Han var ikke like fornøyd da den ble fikset. Men desto mer fornøyd da reparasjonen viste seg å ikke holde grunnet slitasje i fester. Superfornøyd med ny sykkel er han! Mors sparekonto var mindre fornøyd (hvertfall eieren, for egentlig så protesterte ikke kontoen noe særlig over å bli litt tynnere). Og tre dager etter ny sykkel er innkjøpt kommer eldsten hjem uten sykkel, den ble stjelt… Jo da, sier du det? Vi leter noen dager og så kjøper vi enda en ny sykkel. Og tror du ikke den nye vaskemaskinen (snart to år gammel) begynner å lekke, at cd-spilleren til minsten tar kvelden og… ja for det er jo mer enn dette må du forstå! Hva gjør man?

Skal jeg si hva jeg gjør? Jeg smiler, rister på hodet, lar tårene trille, blir litt frustrert og tillater meg selv å synke på kne. Ikke sånn på kne at jeg gir opp, men sånn at jeg ikke gidder å streve med å finne ut av ting selv og sukker «Gud, hjelp». Jeg tror på en Gud som ikke frir oss fra alle prøvelser, men som alltid er med oss i alle ting. Og det får jeg erfare på ny, og ny, og ny.

Om dama her er så sliten at hun griner bare noen viser en smule ekte omsorg er ikke så farlig- for jeg trenger ikke streve med alt selv. Jeg vet at det er styrke, trøst og hjelp å få for hver ny dag. Guds nåde blir liksom ikke brukt opp, lageret er mer enn stappfullt hver eneste dag.

Jeg er en smule fasinert av alt som skjer, for det er så mye at jeg egentlig ikke har tid til å bekymre meg så veldig. Vel jeg kunne hvis jeg ville, men jeg har valgt som jeg pleier: Guttene mine, hjemmet vårt og andre menneskers. Ja ta det med ro, jeg hviler når jeg kan, selv om de timene også ofte går føyken for tiden, men slik er det bare. Jeg kunne vært oppgitt og frustrert, men jeg vet at Gud er nok, jeg vet at Gud er her, jeg vet at Gud er mektig og jeg vet at jeg og guttene er trygge. Livet og hverdagen er kanskje ikke enkel, men det flotte med vanskelige omstendigheter er at det tvinger oss tilbake til enkelheten.

Den enkelheten som tvinger oss til å våkne opp for å velge hva som er viktig for oss. Den enkelheten som blottlegger følelsene og siden vi ikke har krefter til maskerader lever vi med større ærlighet enn vanligvis. Den enkelheten som tvinger et Guds barn til å tro at pappa elsker meg, passer på meg og sørger for meg. En enkelhet som får oss til å innse at vi fyller dager, planer og liv med mye unyttig og ikke nødvendig.

Jeg vet at livet ikke er bare lett, men jeg vet at når livet tvinger meg i kne, så er jeg i rett posisjon til å be, til å hvile ved Mesterens føtter, til å omsluttes av kjærlige armer, til å få ett kyss fra himmelen på toppen av hodet og til å lytte til Mesterens ord. På kne er jeg trygg.

Jeg kom på et bilde jeg tok for vel to år siden, det passer egentlig litt godt sammen med hvordan jeg føler meg for tiden- liten, men trygg.

Jeg har lagt mine ord i din munn og skjult deg i skyggen av min hånd. Jeg har spent ut himmelen og grunnlagt jorden og sagt til Sion: «Du er mitt folk.»  (Jes. 51:16)

Gud, jeg roper til deg, du som svarer. Vend øret til meg og hør mine ord! Vis din underfulle miskunn! Du frelser dem som flykter fra fiender og søker tilflukt ved din høyre hånd.  Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger (Sal. 17:6-8)

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» … Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern. (Sal. 91:1-2, 4)