Med hjertet i en glassboks

Jeg har lurt på hvordan jeg har kommet igjennom de siste ukene og månedene så pass greit som det tross alt har gått. Og kanskje kan jeg inkludere enkelte av de siste årene også i den kategorien jeg fant ut at jeg befinner meg i. En av årsakene til at det går bra er fordi jeg vet Gud gir styrke for den enkelte dag, en annen er at jeg har puttet hjertet i en glassboks…

Gud er trofast og Gud er god, det er ingen tvil om det. Men det er slik at uansett hvor sterke vi er, så vil livet gi oss mer enn vi kan klare. Og slik har jeg hatt det ganske lenge nå. Livet hat gitt meg mye mer enn jeg kan bære, og derfor har jeg blant annet plassert hjertet mitt i en glassboks.

Det gjør at jeg kan se ut og se hva som skjer, det gjør at jeg kan oppfatte hva som må gjøres, men samtidig så innebærer det at hjertet mitt er pakket ekstra godt inn for å beskytte det mot den ekstra belastningen det utsettes for akkurat nå (og tidligere har blitt utsatt for mange ganger).  Jeg kan til en viss grad kontrollere hvor sterkt jeg vil la følelsene synke inn og jeg kan i stor grad kontrollere når jeg ikke er «på vakt» for følelsesmessige overraskelser.

Det er viktig- og riktig- for en tid som denne. Jeg trenger å være tilstede for andre og da kan jeg ikke ta inn alle tanker og følelser, for det ville blitt for mye. Jeg må til en viss grad beskytte meg selv og hjertet mitt. Bibelen sier:

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. (Ordspr. 4:23)

Det er til tider riktig å pakke inn hjertet og beskytte oss selv fra de store belastningene vi står oppi. Vi er mennesker og det innebærer at vi ikke kan ta inn alt på en gang og samtidig fungere godt. Derfor er det tider der det ikke er noe som helst galt i «å skru av» litt av følelsene og la det som skjer bare berøre overflaten vår. Men det er ikke noe som kan fortsette slik for alltid… en eller annen gang trenger jeg å tillate en knekk i glasset og la meg overveldes både av det gode og glade, og av det vonde og såre. Den tid vil komme- jeg vet det- for jeg vet jeg trenger den, men bare ikke nå.

En liten stund etter dette er postet er jeg på vei til spesialist med minsten. For en måned siden var vi superglade fordi han skulle prøve 3 måneder uten medisiner for første gang. Det varte ett par uker før ting begynte å skjære ut og nå er han såpass dårlig at vi må ha ekstra kontroll for å finne ut om det «bare» er en av sykdommene hans, eller begge, som er vrange. I morgen skal jeg avgårde med eldsten både på røntgensenter og på sykehus, og om litt mindre enn to uker skal han innlegges på sykehus noen dager for å fortsette den utredningen vi holder på med. Det er mye for ett mamma-hjerte som banker hardt og varmt for sine små velsignelser (som alldeles ikke er så små lenger 🙂 ), og derfor har jeg forsiktig løftet hjertet ut av «fullt og helt tilstede» og plassert det i «glassboksen». Det må være der ei lita stund, så kan jeg når ting roer seg- og jeg har litt alenetid- sette meg ned og la alt overvelde.

Det er en tid for alt, står det i forkynnerens bok (predikeren/predikanten) og det er det. Men vi må også huske at selv om det for en tid er riktig å verne oss selv, så må vi også tillate oss selv å litt senere gå inn i en tid der legedom kan finne plass. Det vil komme en dag der glasset sprekker og virkeligheten enten smeller inn eller sakte og sikkert siger mer og mer inn- og den dagen må vi ikke flykte unna. Den dagen må vi ønske velkommen med åpne armer, for vi trenger den for å få ut sorg og frustrasjon, vi trenger den for å bevare hjertene myke, vi trenger den for å kunne bli legt og gjenopprettet i våre hjerter, vi trenger den.

Gud sier at han vil gi oss et nytt hjerte, og det føles litt slik ut når vi går ut av beskyttelsesfasen vi til tider må oppholde oss i, og beveger oss ut i legedom- og nærhetsfasen igjen.

Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. (Esek 36:26)

De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg gir dem ett hjerte og én vei for at de alltid skal frykte meg, til beste for dem selv og for barna deres etter dem. Jeg slutter en evig pakt med dem; jeg vil ikke vende meg bort fra dem, men gjøre godt mot dem. Jeg legger frykt for meg i hjertet deres, for at de ikke skal vike fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre godt mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel skal jeg trofast plante dem i dette landet. (Jer. 32:39-41)

Når vi pakker oss inne så vil vi også automatisk distansere oss fra andre mennesker. Vi kan ikke helt ta inn over oss hva de (og vi) går igjennom, samtidig vi vil heller ikke klare å slippe mennesker for nært inn på oss selv. Vi tar avstand fra den nærhet vi egentlig trenger fordi virkeligheten er for tøff. Det er også en av årsakene til at det er så viktig å i ettertid tillate alt å få utløp og åpne opp for legedom, trøst, styrke og nærhet.

Jeg sa i starten at jeg vet to årsaker for at det går så greit som det gjør, og den første var at Gud gir styrke for den enkelte dag, mens den andre var det vi har snakket om, å ha hjertet i glassboks. Jeg vet at jeg går ikke veien alene og jeg vet at selv om jeg til en viss grad distanserer meg fra alt som skjer, så er en stor kilde til styrke og trøst at jeg kan komme fram for Gud og legge ned frustrasjon, spørsmål og alt annet. Jeg trenger ikke bære på det alene, jeg kan legge det ned og gå videre gjennom dagen med en lettere byrde. Gud er trofast i sin nåde og kjærlighet mot oss og når vi setter vår lit til ham vil han hjelpe oss igjennom. Samtidig vet jeg jo at det vil komme en dag der Gud vil la meg «knekke» slik at han igjen kan lege og gjenopprette.

Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg følte for å dele dette, men jeg har lurt på om det kanskje er noen som opplever at glassboksen de har hatt hjertet sitt i begynner å slå sprekker. Du har vært sterk og klart så mye så lenge, men nå opplever du at den minste ting setter deg ut. De minste ting får tårene til å strømme, du er sliten og mye trøtt, du gråter bare noen sier noe fint eller noe skjeivt. Du føler at du «ramler fra hverandre»,  eller kanskje vi kan si at du føler du «går opp i limingen». Og du forstår ikke helt hvorfor. Min venn, er dette deg, så tror jeg at det er fordi din tid for å starte vandringen mot legedom er kommet. Nå er tiden for å kjenne på alt du har måtte undertrykke og skyve bort, nå er tiden for sorg, fortvilelse og gråt. Og om litt kommer tiden for legedom, for gjenopprettelse og for at hjertet ditt igjen blir mykt og mottakelig for nærhet. La Gud få holde rundt deg og bære deg gjennom denne tiden, ikke prøv å korte den ned, ikke prøv å skynde deg igjennom, gi det tid.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Han leger dem som har et knust hjerte, og forbinder sårene deres. (Sal. 147:3)

For at noe nytt skal kunne bygges opp i ditt hjerte, trenger Gud å rive ned de murene du måtte bygge opp for å kunne klare de utfordringer og vanskeligheter du stod i. Men nå er det en ny tid for deg. Den vil i starten være tung, vondt og veldig sår, men det er bare i starten. Etter som du får renset ut det såre og tunge vil du oppleve at glede og latter igjen finner sin plass i ditt hjerte. Og enda lenger framme vil du erfare noe virkelig forunderlig noe, at gleden livnærer seg på sorgens grunn. Fordi du opplevde smerte og sorg, vil den gleden du får oppleve være dypere og rikere enn hva du tidligere har erfart.

Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev!
De som sår med tårer, skal høste med jubel.
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal. 126:4-6)

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte…  for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd.  (utdrag Jes. 63:1-3)

4 thoughts on “Med hjertet i en glassboks

Add yours

  1. Det er tungt å lese det du gjennomgår akkurat nå, og jeg føler det er vanskelig å kommentere…
    Men midt opp i dette klarer du likevel å dele, oppmuntre og vise vei.

    Må Gud styrke, velsigne og bevare deg!

    1. Det går bra med meg!
      Nå er tiden for å være sterk for andre, og den styrken får jeg fra Ham som bærer oss alle, og når tiden for å være liten kommer, har jeg sterke armer å gjemme meg i. Gud er god, alltid! Selv om det har kommet ting som har trigget motløshet, har jeg fått de smådryppene som gjør at jeg går og smiler og tenker Gud ER større enn alt vi møter!
      Skriver deg mer senere (lover ikke at jeg rekker det i kveld) Til da, må Gud fylle ditt hjerte medi styrke og fred!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: