Dropp kristensvarene, vær så snill!!!

De siste ukene har jeg havnet i noen situasjoner der mennesker har fortalt om skikkelig tøffe ting de har stått oppi. Jeg har prøvd å være til støtte i situasjonene, men det er vanskelig. For hvordan viser man egentlig omsorg og støtte på en god måte når livet er brutalt og urettferdig?

Jeg har selv stått der og opplevd at mennesker «føler» seg forpliktet til å komme med de gode og riktige «kristensvarene», mens jeg har sittet igjen mer nedtrykt enn jeg var og følt meg såret, overkjørt og absolutt ikke sett og forstått. Og dette er erfaringer jeg prøver å minne meg selv på når jeg forstår at andre plutselig kastes ut i mørke og kamp.

Jeg har selv gjort feil og gitt de «riktige kristensvarene» og jeg har bedt Gud om tilgivelse for det og har også bedt om at jeg ikke har ødelagt for mennesker. Noen ganger har jeg gjort det fordi jeg ikke forstod hvor tøft ting var for den andre, andre ganger fordi jeg overhørte Åndens stille hvisken om å tie og atter andre fordi jeg faktisk trodde jeg gjorde godt. Men det er ikke alltid det er passende å gi hva flere oppfatter som «gode, kristne svar» på menneskers sorg, motgang og lidelser.

Når vi sier til noen at «jeg forstår at dette er pyton» og at «livet er virkelig urettferdig» og dropper alle de fromme formaningene om å stole på Gud og at dette vil vendes til noe bra, så betyr det ikke at vi glemmer- eller tviler på- at Gud er med og at han vil gi hjelp i denne vanskelige tiden, det betyr rett og slett «jeg forstår at dette er vanskelig». Og noen ganger er dette det beste og mest riktige vi kan gi til andre. Vår forståelse ikledd vår omsorg.

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom. 12:15)

Når smerten og fortvilelsen er på sitt mest rå og brutale så er det ofte upassende å komme med utsagn som

Gud vil vende dette til noe godt, bare vent å se.
Gud har tillat dette så det vil bringe velsignelse,
Andre troende har det verre enn deg, være med godt mot,
Gud ville nok ha sin skjønne blomst hjemme i himmelen
Bare stol på Gud du så skal alt bli bra

og andre lignende uttrykk. Det er ikke det at det ikke er sannhet i ordene, men hvis ikke ordene blir delt i den rette tid, så kan de skape motløshet i stede for håp, skape sorg i stede for trøst, skape avstand i stede for nærhet.

Glad blir den som kan gi svar.
Hvor godt med et ord i rette tid!
Som epler av gull i et smykke av sølv
er ord som blir talt i rette tid.
(Ordspr. 15:23 og 25:11, egne uthevinger)

Når sorg, smerte og prøvelser er nye, rå og ubehandlet så er det beste vi kan gjøre å omslutte andre med omsorg og forståelse. I stedet for å hive ut av oss alle de fromme kristenfrasene, gjør vi vel i å tie og lytte til Ånden. Får vi ord eller tanker å dele, så gjør vi det, men hvis vi ikke blir minnet om noe spesielt så er vi bare der og elsker den andre. Det vil alltid komme en tid der det er riktig å holde frem Guds ord og løfter, men det er ikke alltid helt i starten. La mennesker få være i sjokk og la dem være knust og såret, la dem forstå at du skjønner det er vanskelig og at du er villig til å dele sorg og frustrasjon sammen med dem.

Verset brukt i bildet blir av mange feillest og det er også ofte feilsitert og brukt feil. Det leses og brukes som at det står vi skal hjelpe andre, men hva det egentlig sier er at det er to ting vi skal gjøre: 1) Være med dem som lider nød og også, 2) hjelpe dem.

Skal vi være med noen så må vi bruke tid med dem og skal vi kunne hjelpe dem, så må vi lytte til dem (og til Guds Ånd) for å vite hva som er god hjelp. Noen ganger er det beste og mest gudfryktige hjelpen du kan gi andre en varm klem og tid til å lytte, ikke flåsete kristensvar og en liste med bibelvers.

Jeg vet at alle de som har gitt meg alle de typiske kristensvarene i hovedsak har gjort det med gode hensikter og fordi de bryr seg. Men når ting er pytonvanskelig- og vondt så er det ikke alltid greit å få servert formaninger om å omvende seg, få falske halvprofetier om at ting skal bli bra og ord som viser at mennesker gjemmer seg bak Guds ord for å unngå å gå inn i mitt mørke og min smerte for å spre litt lys og varme der inne. De som har hjulpet meg mest er de som har ristet på hodet, gitt meg en klem og sagt: Herlig land hvor mye du har fått, jeg forstår det er vanskelig… for så å gi meg en ny klem.

Og som et lite etterord:
De som har vist sann omsorg er de som har åpnet opp mitt hjerte slik at jeg har kunne motta Guds ord. De som har oversett min kamp er de som har stengt mitt hjerte for de Guds ord de har delt fordi de ikke viste omsorg eller forståelse før de pøste på med flåsete kommentarer og bibelvers.