Jesus er i stormen også

Jeg har akkurat ist av fryseboksen og venter på at den skal kjøle seg litt mer ned så jeg kan legge tilbake frysevarene. Da jeg startet var det 28 grader på kjøkkenet til tross for gjennomlufting hele dagen. Jeg er glad jeg har en smule selvbeherskelse, for da jeg hadde fått tømt boksen og plassert ting i kjølebager, kjøleskap og kjøleskapsfrys kikket jeg nedi boksen som stod der tom og så så forlokkende ut med tykke iskanter på alle de fire kantene sine. Jeg hadde mest lyst til å bare krype oppi og sitte der å skrape is jeg, men som sagt, jeg har da litt selvkontroll 😀

Men mens jeg stod der og skrapte så ble jeg sakte men sikkert kjølt ned av isen som sprutet opp på meg og jeg kom i minne (takk Gud) en av de fortellingene fra Bibelen som jeg har tenkt på i løpet av dagen, når Jesus får disiplene oppi en båt og sier de skal sette over til andre siden. Jesus selv sender folket som var rundt dem avgårde og går så opp i fjellet for å be. Det blåser opp til en forferdelig storm og disiplene fylles med frykt. Når Jesus kommer gåendes mot dem på  vannet, rett før det lysner av dag, klarer de ikke å forstå at det er ham og deres frykt øker, ikke før han taler til dem roer de og stormen seg.

Det var hett rundt ørene på meg ei stund der og jeg tenkte at slik er livet også. Det foregår så mye rundt oss som vi ikke alltid kan finne løsninger på eller gjøre noe med. Det er utfordringer på rad, det er mennesker som sårer oss, det er deprimerende beskjeder og det er prøvelser, sorg og smerter på mange kanter. Det er hett rundt ørene våres og vi har lite ro i hjertet. Hva skjer? Har jeg gjort noe galt siden alt skjærer seg? Har jeg syndet? Er Gud sint? Tror jeg ikke nok? Har jeg uten å vite det gitt en negativ bekjennelse og ødelagt mirakelet mitt? Mange spørsmål svirrer rundt inni oss og flere av dem ønsker vi ikke å dele med andre, fordi vi vet de vil irettesette oss eller fordi vi er forvirret og skamfulle over at vi føler og tenker slik. Skulle jeg ikke tro mer, bedre og sterkere enn dette? Hvordan kan jeg være en god kristen?

Vi glemmer mange ganger at det var Jesus som sendte disiplene ut i stormen. Joda, vi tenker på at Jesus sendte dem ut, men vi glemmer at Jesus bevisst sendte dem ut når han visste at det kom en storm. Det var ikke fordi de hadde gjort noe galt, hadde syndet, hadde blitt stolte eller annet, det var en del av den opplæring Jesus gav dem for at de skulle bli grunnfestet i troen på Ham. Disiplene visste godt at Jesus kunne gjøre mirakler og helbrede syke, at han kunne tilgi synder og helbrede menneskers indre, de visste alt dette fordi de hadde sett og erfart det så mange ganger. De hadde også blitt grundig opplært i hvordan Guds rike skulle fungere og at de var tjenere for Den høyeste Gud. De hadde lært at Gud er ikke bare allmektig, hellig og rettferdig, men også Far og at han hadde gitt et løfte de snart skulle erfare, å bli fylt med Fars Ånd. Jesus hadde lært dem å be og han hadde lært dem å ikke se ned på mennesker som var fanget i synd eller som på et eller annet vis slet med livet. Men de hadde ikke lært å stole på Jesus når det stormet som verst fordi de hadde alltid vært ved hans side, det skulle de lære nå.

Og de feilet ganske så stort. Vi leser ikke et eneste ord om at noen av dem hadde fred i hjertet, viste tillit til Guds trofasthet eller minnet de andre om at Jesus hadde sendt dem avgårde så dette ville ordne seg. Det er frykt, tvil og vantro som rår i hjertene mens båten hives hit og dit av vind og bølger. Den stormen som de skulle beseire, den indre, holder på å synke dem når Jesus kommer gåendes. Disiplene er så forskremte og redde at de tror de ser et gjenferd, de kjenner ikke igjen Jesus. Det er så utav deres tanker at Jesus kan komme til dem midt oppi dette fordi frykt kontrollerer dem. Husker du de spørsmålene jeg nevnte litt lengre opp, om negativ bekjennelse, manglende tro, synd og annet? Kanskje var det slike spørsmål som raste gjennom hodet på disiplene også? Det er hvertfall de spørsmål/de gjenferd mange av oss står ansikt til ansikt med når stormen omslutter oss og vi ikke klarer å se og huske at Jesus er nær, også i stormen.

Jesus var på fjellet og så stormen komme inn, han så hvordan disiplene slet og han hadde nok lyst til å redde dem ut av situasjonen ganske tidlig. Vi liker ikke å se på at mennesker vi er glad i sliter og strever, men Jesus visste at de måtte presses litt mer, litt lenger, før han grep inn. Hvis han hadde kommet til dem ganske tidlig, hvordan skulle de da ha lært at de kan stole på Jesus når det er som mørkest og stormen blåser som verst? De måtte falle nesegrus sammen i seg selv og erfare at Jesus er trofast også i de verste stormer og det tetteste mørket.

Hvis du vet at du lever overgitt til Gud i hverdagen og at du ønsker å leve i større grad av tro og helliggjørelse, at du ikke har uoppgjort synd i ditt liv og at du for det meste går etter hvordan Gud leder deg, så ikke tro alle de «gjenferd» som kommer mot deg mens stormen raser på sitt verste. Jeg skriver ‘for det meste’ fordi ingen av oss klarer å fullt ut leve slik vi vet vi burde, vi feiler og faller, vi gir etter for fristelser og vi synder, men hvis vi kjenner på sorg over dette og lengter etter å kjenne Gud bedre, da er vi på rett vei. Når du har et hjerte for Gud så er det ikke straff eller manglende tro, feile valg eller negativ bekjennelse som har ført deg ut i stormen, Jesus har tillat deg å oppleve stormen slik at din tro og tillit til ham kan styrkes. Din oppgave når alt raser og freser rundt deg er å se på Jesus, minne deg selv om Guds trofasthet og godhet og at han har lovet å aldri svikte eller forlate deg. I din storm er også Jesus, og når han ser at tiden er inne for det vil stormen stilne og forsvinne i løpet av sekunder. Tvil ikke, tro at også i stormen er Gud mektig og tilstede, også i stormen er det fred og hvile, også i stormen kan man kjenne på glede, selv om det skjer oppi tårer og sukk.

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. (1. Pet. 1:6-7)