En uforanderlig Gud

For ett par måneder siden hadde yngstemann og jeg vår første tur til reguleringstannlegen og det gikk nesten som ventet, med et lite, stort unntak. Jeg hadde hørt hva andre måtte ut med, plusset på noen tusen og trodde jeg var godt forberedt på hva jeg ville høre. Så feil kan man ta, for da jeg fikk et foreløpig overslag så viste det seg at vi måtte ut med det dobbelte av hva jeg hadde forberedt meg på.

Den ettermiddagen og kvelden ble det endel tanker og forunderlig nok var ingen av dem i bekymrings-kategorien, noe som ikke hadde vært unaturlig med tanke på den enorme ekstrautgiften og min manglende mulighet til å innhente ekstrainntekt. Det var en hovedtanke som gikk igjen, med to underkategorier, og det var:
Det viktigste er fortsatt det samme. 

Uansett hva vi hadde fått høre den dagen så var det viktigste i livet fortsatt det samme.
Gud var fortsatt den samme.
Mitt kall om å leve et liv som ærer Gud var fortsatt det samme.

Når omstendigheter, prøvelser og andre livets ubehageligheter treffer oss har vi fort for å ramle sammen og begynne å leve og tenke som om både Gud og vårt eget kall til gudfryktige liv forandrer seg, men de gjør ikke det. Det viktigste er og forblir uforanderlig, og det gjelder både Gud og vårt kall til å leve hellige liv.

At vi opplever å møte ulike sider av Gud er ikke det samme som at Han forandrer seg, det er bare vi som ser og erfarer mer av Ham. Gud er alltid den samme. Alltid trofast, god og rettferdig. Alltid hellig, allmektig og barmhjertig. Alltid trøster, far og hjelper. Vi ser og erfarer ulike sider av Gud under omstendigheter i livet, men Han er og blir den samme.

Vårt kall til å leve hellige liv forandrer seg aldri, men hvordan det uttrykker seg i våre liv vil variere med omstendighet, modenhet og annet. Men om uttrykksmåten forandrer seg så er kallet til å leve et liv til Guds ære og glede er ikke forandret.

Noen ganger møter jeg utfordringer, prøvelser og ubehageligheter som får meg til å vakle og andre ganger tvile på forskjellige ting, men denne gangen var det den stødige overbevisningen og påminnelsen om at det viktigste er og blir det samme som brakte meg trøst og oppmuntring. Jo, jeg kunne latt tanker tatt tak og begynt å uro meg og skapt bekymringer om hvordan dette skulle løses, men jeg valgte å huske det viktigste; at Gud ikke har forandret seg. Han som har vært så trofast og god mot oss i alle år, Han som har hjulpet og båret oss i gjennom så mange utfordringer og prøvelser, Han vil være vår klippe, vår faste borg og vår hjelper også denne gangen. Og min del, mitt ansvar, er heller ikke forandret, jeg skal stole på Guds trofaste nåde og hjelp og leve et liv som gleder og ærer Ham. Uventede utgifter og alt annet av utfordringer og prøvelser som har trillet inn de siste måneder er tøft mens det står på, men det forandrer ikke på det viktigste; at Gud er og blir den samme uansett hva jeg møter i livet og at uansett hva jeg møter i livet kan (og skal) jeg leve et liv til Hans glede og ære.

La dere ikke føre vill, mine kjære søsken! All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger. (Jak. 1:16-17)