min lille, store hverdagsengel #3

Når man har en dag der man vet formen ikke er helt god, men velger å likevel være tøff i trynet og bære hele tre pakker med dopapir på en gang- for så å angre smertelig og neste runde bare ta en, så kan man bli litt oppgitt og motløs. For det er liksom mer som skulle vært gjort enn å fylle på dopapir. Jeg kjenner at det er en kamp å bevare motet oppe, men jeg vil prøve. Så kommer jeg på, å nei! middag… jeg skal liksom ikke bare hente ungene i to puljer, det skal noe som minner om varm mat på bordet også…

Men raskt kommer tanken om en dag forrige uke der formen var «sofa-hele-uka» og yngstegutt den ene dagen kommer hjem fra skolen og spørsmålet: Hva er det til middag? kommer. Jeg sukker og sier: Jeg vet ikke, jeg vet ikke om jeg orker det en gang i dag. Du vet at det er noen dårlige dager… tårene kommer fort i øyekroken i slike stunder, men svaret som kom fikk dem litt mer fram: Det gjør ikke noe. Det var ikke ordene i seg selv som gjorde så godt, men å høre ungens oppriktighet, han mente på ordentlig at det er greit jeg har en dårligere dag og kanskje ikke klarer. Middag ble det og om maten fylte magen så gjorde min sønns oppriktighet og omtanke i den stunden enda mer for å fylle innsiden min. Kanskje ikke det vi oppfatter som en hverdagsengel, men for meg var han det i den stunden.