Nødvendig ommøblering

Sommeren for nesten fire år siden var en av de ikke gode. Jeg slet med å gå mer enn ti meter og jeg gjorde fint lite utenom det mest nødvendige. Jeg var dønn utslitt og det slet også på meg at vi ikke visste hvor vi skulle bo et par måneder senere. Midt oppi dette kommer tanken om å ommøblere leiligheten. Tanken holder seg der og på en måte bare presser den seg mer og mer fram, du MÅ gjøre det. Jeg gikk noen dager og kikket rundt og så egentlig ikke hensikten i det, vi hadde det jo greit. Og for meg er ommøblering noe jeg gjør hvis det kan forenkle hverdagen eller gi større plass, det er ikke noen koseaktivitet eller som ei av venninnene mine; hun gjør det når hun er irritert eller frustrert.

Jeg finner ut at når tanken ikke forsvinner uansett hvor praktisk jeg ser på det hele, så er det kanskje Gud? Og jeg velger å gjøre det. Jeg bruker de to ukene guttene er hos far sin til å ommøblere. Og det blir en merkelig ommøblering, for tankene om hvor ting skal er ikke slik jeg egentlig ville hatt det. Men jeg gjør som jeg kjenner det presser seg fram (som jeg kjenner meg ledet til kan vi også si). Og når guttene kommer hjem er jeg bortimot ferdig.

Halvannen måned senere sitter jeg og kikker rundt. Det er ti dager til vi må være ute av leiligheten hvis ikke får utvidet kontrakten. Jeg har enda ikke fått svar på om vi kan få bo videre og ikke en eneste ting er pakket i tilfelle nei. Jeg klynger meg til tanken «hvis Gud sa jeg skulle ommøblere, så skal vi også bo her», men det er strev, fortvilelse og uro i tankene. 6 dager før «fristen» får vi beskjed om at vi har leiligheten i 3 år til. Puhh…

Så går det et par måneder til og hva som skjer er at jeg blir enda dårligere, en måned senere er jeg enda dårligere. Den vinteren får jeg en ordentlig kollaps og jeg har problemer med å gå mer enn 3-4 meter. Noen dager kommer jeg nesten ikke utenfor døra. Jeg sliter med hverdagsoppgaver og velger guttene og hva de trenger foran alt annet. Middagen begynner jeg på om formiddagen og det hele deles i etapper. 1) Ta fram gryter og råvarer så et par timer pause 2) Skrelle og dele grønnsaker så pause 3) koking og steking så pause. 4)Få maten på bordet og i guttene og kanskje spise selv osv. Men det går.

Det forunderlige er at den ommøbleringen som ble gjort på sommeren er blitt et av de mest nyttige og praktiske hjelpemidlene jeg har for å mestre hverdagen. For hva jeg merker nå, når beina nesten ikke bærer meg, er at det hele er plassert slik at jeg har noe å støtte meg til uansett hvor jeg går. Skal jeg fra kjøkken til stue har jeg hele tiden bokhylle eller sofa jeg kan holde meg til og slik er det alle veier. Jeg har alltid et eller annet å holde meg i og støtte meg til.

Kunne ikke Gud bare gjort meg frisk? Jo selvsagt kunne han det. Men kanskje lærte jeg noe enda mer verdifullt i denne tiden enn hva jeg hadde kunnet lære som frisk? Kanskje ble jeg bevart i avhengighet til Gud i stede for å klare mye selv? Kanskje var dette bedre for meg i det lange løp på tross av alt det vonde i øyeblikket?

Kanskje opplever du at det kommer merkelige forandringer inn i ditt liv akkurat nå? Eller kanskje du kjenner at Gud prøver å få deg til å gjøre forandringer du ikke helt forstår meningen med? Jeg vil oppfordre deg til å adlyde, til å omfavne hva som skjer. Er det fra Gud så er det fordi han vet det er nødvendig. Kanskje skal du ikke gjennom en slik tung periode jeg opplevde, kanskje er det nye muligheter som vil åpne seg opp for deg. Men uansett hva som vil møte deg, så er det Gud som prøver å forberede deg slik at du står best mulig rustet til å klare hva som kommer der framme en dag. Gud har lovet å være med, hjelpe og lede oss, men vi må også være lydhøre og adlyde. Kanskje forstår du ikke hvorfor, men er egentlig det så viktig? Er det ikke viktigere å velge å stole på at Gud vet best og så bare gjøre det?

Relatert post:
Hva jeg trodde skulle være der, må forandres