Å være liten i en stor verden

Den siste tiden har jeg følt at jeg er blitt mindre og mindre, mest fordi svakheten min er blitt tydeligere. Ikke svakhet som i mindre gode sider, men svakheten i kroppen. Det å føle seg svak er ikke godt, det er lite greit rett og slett. Jeg merker at bevegelsesradiusen min begrenses mer og mer for hver dag, og det inkluderer både bil og ben. Jeg kjenner at temperamentet stiger, noe sårheten dessverre også gjør. Temperamentet fordi jeg tåler mye mindre av inntrykk før det smeller i nøtta mi, og sårheten fordi den beskyttelsen jeg vanligvis har mot å tåle negative ord, handlinger og opplevelser er mye tynnere. Svak, jeg føler meg rett og slett svak. Og liten. Liten i en veldig stor verden. Og litt usynlig. Usynlig fordi jeg må være mer utenfor andres synsvidde.

Og slik er det lov å føle seg. Livet er ikke bare gode dager og stunder, og de som lever i den trua er inne for en stor og ubehagelig overraskelse en dag i nær fremtid. Vi kan seile i medgang for en tid, men en eller annen gang vil en storm (eller hundre) treffe oss. Slik er livet, for alle. Og selv om vi liker å flikke på fasaden når vi går ut døra, så er det ikke så dumt at vi også kan innrømme til noen at vi ikke har det så greit. De færreste rundt oss er tankelesere og siden de fleste av oss er flink til å skjule hva innsiden føler, er det kanskje faktisk en smule lurt å våge å si det til noen…

Når formen går nedover så innskrenkes muligheten jeg har til å gå (og nå) ut, jeg kommer bare ikke særlig langt avgåde verken i tankene, på beina eller i bilen. Som jeg sa er radiusen blitt begrenset, og det føler jeg at trygghetssonen min også blir i de tidene. Jeg tåler ikke like mye av påkjenninger, verken fysiske, psykiske eller mentale, og derfor blir det viktigere enn vanlig å beskytte meg selv mot det som sliter ut. Hvis jeg trosser dette, så går jeg på en større smell med kroppen enn nødvendig, men jeg kan også finne på å rote meg oppi (eller inni) situasjoner og samtaler jeg der og da ikke skulle ha vært i fordi hodet mitt ikke er i stand til å reflektere og vurdere raskt nok. Hvis jeg beveger meg lenger avgårde enn jeg egentlig evner, så går det dårlig, på flere vis.

Om jeg til vanlig kan føle at jeg er på reservelaget, så føler jeg vel nå at jeg er helt ute, men jeg er jo ikke det. Selv om jeg for en tid sitter på benken, så er jeg fortsatt med, jeg er fortsatt delaktig. Og en dag blir det min tur til å igjen innpå og gi mitt beste. Ole Gunnar Solskjær hadde en egenskap som spiller som jeg virkelig respekterer. Det var tider han satt mye på benken mens han spilte for Manchester United, men han forlot ikke laget eller klubben av den grunn. Han brukte tiden til å lære, til å utvikle seg, til å forberede seg. Han fulgte med, han ressonerte, han så muligheter som ble noe og muligheter som ble forspilt, han brukte tiden på benken godt. Og det lurer jeg på om jeg gjør, eller kanskje jeg bare haler meg sukkende gjennom den og maser om min tur og min mulighet til å bidra…

Eller kanskje er det min tid nettopp fordi jeg er på benken? Kanskje er det nå jeg har mulighet til å støtte, oppmuntre og hjelpe de andre som for en tid sitter på sin benk i livet? Kanskje er det ikke så gale å være liten i en stor verden… for det er jo endel av oss som føler det slik på samme tid. Jeg er ikke alene om å føle det slik, du er ikke alene om det, vi er ikke alene om det. Vi er flere, og kanskje kan vi forstå og hjelpe hverandre på en måte som de utpå banen ikke evner?

På benken innser jeg at det er mulig å være sterk i egen svakhet, men jeg vet også at jeg trenger hjelp. Jeg må selv ville strekke meg ut, men for å klare å gjøre det, trenger jeg kraft fra noe større en meg selv. Noen vil kalle det empati og omsorg for medmennesker, for meg er kilden Gud. Og Gud er ikke avhengig av min styrke. Han sier at hans kraft fullendes gjennom skrøpelighet. Nå er det jo ikke slik at vi menneskelig sett ikke kan oppnå eller bidra med noe, men de ting Gud har for oss og vil virke gjennom oss, de ting kan vi ikke makte selv. Ord og handlinger som skaper forandring av evig verdi må komme fra Herren selv. De mennesker som opplever Guds kraft sterkest i sine liv, er de som er villig til å slippe tak i egen dugelighet og innrømme at Gud må gjøre verket både i oss og gjennom oss. Så er det slik at det å gjøre noe stort i denne verden ikke kan sammenlignes med hva det er å gjøre noe stort i Guds rike. Verden klapper deg ikke på skuldra når du tar ti minutter ekstra til å snakke med noen, men Gud smiler over deg og sier: Bra gjort barnet mitt! Jeg er stolt av deg! Verden takker deg ikke fordi du tok tid til å stoppe og snakke med noen som satt alene og triste på benken, men Gud er fornøyd og sier: Jeg kom ikke for de friske, men for de som trenger lege. Du hjalp meg å røre ved deres hjerte barnet mitt, flott gjort! Det er forskjell på hva som er stort i verdens øyne og hva som er stort for Gud.

Å føle seg liten innimellom er helt naturlig, også å føle seg svak og litt utenfor. Slik er livet i denne verden for oss alle. Men kanskje er vi så heldige at vi får møte andre i samme situasjon? Ikke fordi jeg skal være flink og snill å hjelpe deg, men fordi vi kan forstå hverandre, støtte hverandre og oppmuntre hverandre på en måte ikke alle andre kan. Det er godt å snakke med noen som forstår hva vi mener uten å måtte bruke ti minutter på å forklare en setning. Så er det både flott og godt å vite at de som er i behov av hjelp, er de som er på rett plass for å oppleve Guds kraft og mirakler. For så langt jeg vet så helbreder ikke Gud friske mennesker og han trøster heller ikke dem som ikke sørger, men han er nær dem med sønderbrutt hjerte og ånd og han har lovet å være med oss alle (slags) dager til verdens ende.

Takk for kommentarer på forrige innlegg, har dessverre ikke hatt kapasitet til å svare på dem, noe jeg heller ikke kan garantere på dette innlegget. Ønsker alle ei god og velsignet helg.