snø-ambivalens

Er det noe jeg for tiden har ett svært ambivalent forhold til, er det snø. Snø i de mengder det har dalt ned de siste ukene, gir meg både hodepine og kroppsverk og den gir hvile for øynene og sjela. Hva som er mest fremtredende avhenger av øyeblikket du spør meg eller tiden jeg tenker på det.

Når gården er fyllt opp av den hvite, kalde greia som ungene hyler frydefullt over og har ventet så lenge på, er jeg ikke like med i gleden… for det må jo bort. Og gården min er ikke akkurat liten, langt over 100 m2 og som sagt, det må bort… Kanskje kommer stahet til nytte innimellom? Men den hjelper fint lite som rekonvalesens når det er migrenelignende hodeverk, verk i muskler og ledd, hodetrøbbel, manglende søvn og en kropp som tappes i turbofart for det lille den har av krefter. Etter enda ei helg med timesvis av forflytting av den hvite substansen, føles det ut som om en stor andel av kroppsmassen er byttet ut med spikerfyllt gele og gjør det vanskelig bare å holde seg oppreist på beina. Nei, den hvite kalde greia som innimellom daler stille ned gir ikke bare frydefulle rop, den gir også dype sukk fordi mor vet at få av naboene tar sin del av jobben, og da er det opp til meg og en annen nabo som heller ikke er frisk og rask å få denne hvite greia med en konsistens som enten fast sørpe eller fluffe bomullsdotter godt plassert på steder hvor den ikke stenger ferdsel til bens og hjuls.

Den ene ganga i helga jeg gikk uti gården og hang over snøskuffa var jeg ganske på felgen og oppgitt over hvor mye som var igjen og hvor dårlig formen var. Jeg kikket rundt meg og det var bare trist og grått… jeg så bare arbeid og slit. Plutselig slo tanken meg; «det er bare en side av saken» og selv om tanken ikke var forlokkende der og da, lar jeg meg rive med. Jeg lukker øynene, trekker pusten dypt og rister lett på hodet (som om det skal hjelpe meg å omfokusere). Jeg åpner øynene og kikker rundt meg enda en gang. Denne gangen lar jeg meg fange av det spesielle rosaaktige lyset som snøen skaper, jeg ser på snøfnugg som daler ned, jeg ser rundt meg og alt er hvitt og rent og pent. Alt er fint pakket inn i det hvite, med glatte overflater og ingen merker etter skitt eller lek. Det er egentlig ganske vakkert og fredelig. Mens jeg står og ser kommer jeg på ei linje ei venninne ofte sier: «Det er ikke noe som er så stille som snø». Og den freden lar jeg synke inn og omslutte hjerte og tanker, akkurat som snøen stille og rolig dekker alt rundt meg.

Den renhet og fred som plutselig møter meg og rører ved hjertet bringer opp ett par sannheter fra Guds Ord. Jeg tenker på hva Gud sa: Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø (Jes.1:18) og kjenner på takknemligheten over hva Jesus tok på seg for meg. Jeg kan komme fram for Gud med frimodighet fordi Jesus tok min skyld på seg, for Gud er jeg like ren som den hvite snøen som daler ned foran meg og gjør alt rent og vakkert. Nåde over nåde. Freden som fyller meg bringer fram smilet, for jeg valgte å «riste på hodet» og vende fokuset fra det styr og strev som snøen gav, til å se den renhet, stillhet og fred den også bringer. Midt i hverdagens kaos og harde oppgaver finner jeg en fredens og stillhetens havn. Min fred gir jeg dere, sa Jesus, ikke den fred som verden gir...(Joh.14:27) Og akkurat det er det jeg trenger her og nå, jeg trenger en indre fred og glede som gir styrke til å gjøre hva jeg må  og den freden vil jeg ta med meg videre i en til tider så kaotisk og strevsom hverdag,

Snø-ambivalensen er fortsatt like reell. Fortsatt kjenner jeg at det vrir seg i hele kroppen og hodet med tanken på hva det koster meg å få det bort fra gården, men det bringer også en glede, stillhet og renhet med seg som jeg velger å verdsette.