Ærlighetsforkynnelse

Gud ønsker at vi skal være ærlige og det er en av de ting jeg prøver å følge både i hverdagslivet og her på bloggen. En ærlighet om hvordan livet er, en ærlighet som sier at jeg ikke alltid klarer så godt som jeg vil. Men det fantastiske er at Gud har sagt han vil bruke hele mitt liv og alle mine erfaringer til Hans ære og til noe godt. Gud vil til og med bruke mine fall til å vise sin storhet, allmakt, nåde og kjærlighet gjennom.

Er det en mangel på ærlighetsforkynnelse i våre forsamlinger og fellesskap? Mennesker som forteller ærlig om hele livet og ikke bare om det gode? Trenger vi ikke også å høre at det noen ganger er beintøft og mørkere enn mørkeste natten, men at Gud elsker oss så mye at han vil komme inn i vår ytterste nød, desperasjon og fortvilelse og elske oss, å hjelpe oss? Trenger vi ikke å høre at det er håp selv for den som har gitt opp? At Gud ikke bare vil bruke det gode vi har, men også det såre, det som gikk i stykker, det som ikke er godt? Gud sa aldri at bare våre styrker skulle brukes til godt, men at alle ting samvirker til det gode. Alle ting. Også mine fall, min frustrasjon, mine mangler, mine svakheter, mine brister. Gud sa aldri at jeg måtte ta meg sammen før jeg kom til ham, han sa kom med det syke, det forslåtte, det sønderbrutte og alt annet som er vondt og har gått i stykker og jeg skal hjelpe deg.

Jeg savner at det blir et større fokus på de tyngre delene av livet og at vi hører forkynnelse om hva gjør vi da. Hvordan skal vi gå igjennom og komme styrket ut av prøvelser og motgang? Hvordan skal du kunne holde fast til Gud når smertene skriker høyere enn tankene? Hvordan kan du ære Gud når alt du står oppi er vondt? Hva sier Gud om slike tider og om hvordan han vil hjelpe? Jeg savner en ærlighet om hele livet og en forkynnelse som hjelper oss å stå sterke i troen gjennom alle tider og ikke bare de passe greie. For livet er ikke bare passe greit, det er topper med ubeskrivelig glede og fryd og det er daler så mørke og tunge at vi tror vi ikke klarer et eneste skritt til.

Og så er det noe annet jeg mange ganger har forundret meg over… jeg har opplevd det flere ganger. Enkeltmennesker og familier opplever en tragedie og omsluttes med omsorg, støtte, forbønn og hjelp- og slik skal det være- men hvorfor får ikke de som er i langvarige vansker og utfordringer samme støtte? Hvorfor blir de oftere glemt og skjøvet unna når det fortsetter å vare ved? For ikke alt vondt forsvinner innen et halvår eller år, noen ganger er man i prøvelsene i åresvis. Selv om man lærer å forholde seg bedre til ting med tiden, betyr det ikke at man ikke trenger hjelp og omsorg.

Det er ikke slik at fordi om man ender opp i situasjoner som strekker seg over mange år så er det fordi man lever på tross av Guds vilje. De som sier slikt mangler den nåde og kjærlighet Mesteren selv utviste (selvsagt er enkelte ting en konsekvens av personlig synd, men ikke alt). Og det er heller ikke slik at fordi om ting ikke blir borte i løpet av kort tid (max halvannet-2 år) så er det fordi man ikke tror rett eller nok. Noen prøvelser er langvarige, andre er livslange, slik er det å leve i en fallen verden. Å beskylde folk for å være bundet i sjelen, å mangle tro og å ikke gjøre «rette åndelige øvelser» er hovmodig og ovenfra-og-ned. Jeg tror Fars hjerte brister over den manglende nåde og omsorg som han ser og at han frustreres og blir sint over den hardhet og fordømmelse som i stede gis- for Gud ønsker å hjelp og løfte opp, ikke trykke ned.

Og dette er en av tingene jeg vet Gud har utfordret meg til å bruke skrivingen her på bloggen til, å være ærlig om mitt liv. Ikke bare det gode, men også det vonde og det som gikk galt. Ærlighet om livet samtidig som jeg peker på Gud.

For Gud er med gjennom alle ting. Til og med når vi faller i synd er han ved vår side. Ikke det at han også faller i synd, men han bøyers seg ned hvor vi er og tilbyr hjelp til å komme seg på beina igjen og så gå videre. Til og med etter vi gikk tom for ord og deretter tom for tårer, er han med. Han fnyser ikke av at vi ikke tålte mer, han strekker armer ut og legger dem rundt oss og sier jeg forstår, jeg vil trøste, jeg vil hjelpe, jeg vil være din beskytter og ditt sterke vern. Til og med når mennesker anklager og fordømmer oss er han der, og som han forsvarte Maria da hun ble hånet (historien når hun salver Jesu føtter) vil han forsvare oss. Til og med når det kommer utfordringer rasende inn på samlebånd er han med og han har lovet at går vi gjennom elver og vann, så ER han med oss. Han spretter ikke over på andre siden av bredden og står og ser på om vi klarer dette, han er med oss og baner vei.

Gud er med i alle slags tider og vi trenger å få høre dette. Vi trenger advarslene som Guds Ord gir om de gode tider (pass ditt hjerte så ikke rikdommen fanger deg) og vi trenger håpet og trøsten som forkynnes for de tunge tider (jeg er alltid med deg og vil hjelpe den som roper til meg). Ærlighetsforkynnelse om en Gud som er nær oss i og gjennom alle livets tider, også de tunge som er langdryge.

Gud av mitt håp, Gud av min glede
Gud av de seiere som andre ser
Gud av mine tårer, Gud av min sorg,
Gud av den smerte som ingen andre ser
Du er Gud av mitt alt og Gud i alle tider.
(fra Gud av mitt alt)

Hellig glede fordi Gud ser lille meg i denne store verdenen.
Hellig glede fordi Gud er sterk når jeg er svak.
Hellig glede fordi om Gud ikke stiller stormen så stiller han mitt hjerte midt i stormen.
Hellig glede fordi tårene skal vendes til glede.
Hellig glede fordi jeg har et klippefast vern og skjul mot hete og storm.
Hellig glede for jeg får være barn på Fars varme og trygge fang.
Hellig glede fordi det er avhenger ikke av hva jeg gjør men på hva Jesus gjorde.
Hellig glede fordi Jesus er min og jeg er hans.
(fra Hellig glede i mørke stunder)